Noen uker før femtenårsdagen min i 1992 kommer det pakke til meg fra England. Det er en vanlig, brun konvolutt med navnet og adressen min feilstavet på forsiden og stempel fra London. Jeg hadde aldri fått pakkepost fra utlandet før — nå får vel alle femtenårige piker pakke etter pakke med rosa bånd fra Strawberrynet og Lookfantastic, men i 1992 var vareinnkjøp fra utlandet kompliserte greier, som innebar postanvisninger og massiv tøyning av min fars tålmodighet og hjelpsomhet.
I denne brune konvolutten ligger det en cd jeg ikke har klart å finne på CD-Akademiet og som de ikke kunne bestille til meg, nei, som jeg med pappas hjelp endelig har fått bestilt selv. Jeg har aldri hørt en eneste låt av bandet som har gitt ut cd-en, men jeg er fjorten og liker konseptet. Bandet heter PJ Harvey og cd-en er en litt billig utseende affære (“Mastered by Nimbus”) med elleve spor.

Som alle andre nittitallskids har jeg nirvanaplakat og stereoanlegg med dobbelt tapedeck, radio, cd- og platespiller, samt store og dårlige høyttalere på rommet mitt. Hvis jeg er både hjemme og våken er det lyd i det, om kvelden plugger jeg i klokkene og sovner med musikk i ørene. Alt er nytt, selv det jeg alltid har hørt på fordi foreldrene mine liker det, og døgnet har ikke mange nok timer til å favne alle oppdagelsene jeg har hastverk med å gjøre.

Jeg er midt i puberteten. Jeg har fått mensen ganske nylig, jeg har begynt med BH, jeg har forsøkt å ha sex noen ganger og tror jeg muligens gjør et eller annet feil (men er villig til å gjøre en innsats for å få det til å bli det det av og til føles som det kan være), jeg har vært full, prøvd hasj uten å kjenne noen verdens ting, jeg har løyet foreldrene mine rett opp i ansiktet, jeg har mast meg til klesplagg moren min ikke liker og føttene mine sleper alltid rundt på et par røde Doc Martens. Jeg har sluttet med alle de organiserte fritidsaktivitetene mine og tagger med sprittusj på skolesekken min.

Jeg er hyperinnstilt på en frekvens alle vil sende på, jeg er vidåpen for nye ting, erfaringer, lyder, mennesker, stemmer, tider. Jeg avviser ingenting, ingen — jeg vet jeg er en drittunge, men jeg prøver på meg kvinnerollen jeg en gang skal leve med og er redd for å bli feil Anja.
Jeg er klar for Polly:

Polly Jean Harvey er to-og-tyve og virker ikke å eie en hemning i livet. Disse sangene skal være med meg ikke bare i 1992 og 1993, men alltid.

Nå, i 2008, føles det som om PJ Harveys musikk er en del av arvestoffet mitt — den har vært der i seksten år og hun har gitt ut en uforlignelig gullrekke av distinkte album. Jeg skal skrive om alle ni, selv om jeg tror 4 Track Demos må finne seg i å bli slått sammen med Rid of Me.
Hun fortjener uansett at jeg gir henne cred for å ha vært tilstede lengre enn min aller eldste venn — men jeg skriver dette nå fordi jeg skal se henne i Operaen nittende juni. Det blir schvært.