Mads Larsen er den norske Amy Winehouse. Tror han ville gjort seg med beehive, også, så kjør på.

Når det er sagt har jeg forståelse for problemet hans. Med denne alkoholen, altså. Jeg er medlidende. Helt bokstavelig talt. Jeg har akkurat samme problem.
Eller hadde, for som en voksen person som ikke er alkoholiker og derfor ikke har noe sykelig avhengighetsforhold til alkohol, har jeg tatt konsekvensene av at nettopp alkohol påvirker meg som den gjør og drikker ikke lengre.

Jeg slutter ikke å drikke når andre slutter å drikke.
Den prosessen som de aller fleste gjennomgår på et visst beruselsesnivå, hvor man anslår egen grad av på trynet dritings og bestemmer seg for å roe ned, stanse eller drøye, sparker ikke inn hos meg.
Derimot blir jeg uten unntak og uavhengig av hvor full jeg er eller ikke er fryktelig dårlig av å være på stigende rus. Skikkelig fjortis-syk, med oppkast og dødsangst. Etter én drink eller syv. Så lenge jeg fremdeles drikker holdes dette i sjakk (dette er selvfølgelig bare tøys, men det føles i det minste sånn), og derfor fortsetter jeg bare.
Jeg mangler en sperre. Den er elementær for å kunne ha faktisk glede av å ruse seg, føler jeg.

Jeg tror forsåvidt ikke dette er direkte farlig, men jeg vet at det er unødvendig, dumt og uverdig. Dessuten blir man noe så forjævlig full, og da mister man enda flere sperrer. Kombinér dette med en i utgangspunktet under gjennomsnittlig god impulskontroll, og om det ikke er direkte livsfarlig, så er det i det minste ikke tilrådelig.

Alle gjør ting de vet de ikke burde. Mange velger å drikke alkohol som en av disse tingene. Jeg røyker og sløser med penger. Jeg har fortsatt til gode å ende opp i feil leilighet som konsekvens av disse tingene, så jeg er fornøyd med valget.