Jeg har ikke fått bestemme dette, det er noen andre som bestemte det for meg, jenta på radiostasjonen eller kanskje ledelsen i kanalen, kanskje de får skriv om hvor ofte de skal spille ditt og datt, som spilte Coldplay-singelen, den dølle coldplaysingelen og sendte den inn i ørene våre og ut av bilvinduene akkurat i det vi svingte av E18 ved Tangen og suste mot Kjølebrønd, Ørvik, Stabbestad, hjem, sommeren datt ned i hodet på oss, surfet på biltaket, gliste mot oss i morgensola, bukser med oppbrett, tomme pappkrus fra Shell ved føttene mine, kortermet cowboyskjorte, solbriller, jeg lukter havet før jeg ser det, og frokoststemmen til Chris, hei, vi er ikke på vei mer snart, vi skal stoppe, og kilometerne har aldri vært kortere og lengre enn nå, terrasseplankene skal knirke og svikte under joggeskosålene mine, jeg skal heise døra noen centimeter med skulderen, vri om nøkkelen som dingler på nøkkelknippet mitt året rundt, deise av meg sekken på kjøkkengulvet og skrike innvendig, skrike så høyt jeg kan, ei blond måke fra østkanten med søvn fra et annet fylke fremdeles i øynene og dette stille skriket som løfter meg opp på tærne og gjør meg så lett skal fylle Kragerøfjorden, skal ljome over Stabbestadlandet og Skåtøy og byen og fylle hytta med puls og liv og oss, rikosjettere mot kjøkkentaket.

Og til jeg dør skal jeg glise av Viva la Vida, trykke lyden smerteterskelhøyt i bilen, på iPoden, trampe takten, kjenne uroen i musklene og trangen til å strekke armene over hodet. Det er ikke alt man får bestemme selv.

PS.: Det gikk ikke til helvete. Det gikk helt fint.