Hvis du har ett eller to PJ Harvey-album er dette et av dem.

Det virker alltid å være høst når Polly gir ut noe nytt.
Dette er det andre PJ-albumet soldaten kjøper til meg. Mellom disse to presangene har vi rukket å love hverandre alt og ta løftet tilbake.
Alle løfter om følelser må vel nødvendigvis være slik, tenker jeg, at man mener det godt, men tar et usagt forbehold: Med mindre det skulle endre seg, og så endrer det seg. Eller ikke.

Ti måneder før Stories kommer ut tikker klokkene over i år 2000. Jeg er vanligvis nyttårsaftens varmeste forsvarer, det er det eneste jeg vil feire, men denne gangen tar jeg oppvasken i åttetiden og bruker resten av kvelden på å lese. Ved midnatt smeller det som aldri før utenfor, men jeg gløtter ikke en gang ut gjennom vinduet.

Og så, altså, i oktober gir Polly ut et album med helt straight rock.
Jeg bruker lang tid på å bli glad i det. Jeg er ikke skuffet, akkurat, jeg er bare ikke i takt, og moren min er bekymret for meg og jeg finner det vanskelig å ha noen slags meningsfylt kontakt med andre mennesker og jeg forsøker stadig å finne en slags modus vivendi som gir meg — 
 mer.

Det skal ta en stund. Det er litt sent å begynne på opprydningen etter tenårene først som 22-åring. Muligens altfor sent.

Mennesker begår de merkeligste yrkesvalg.
Og livsvalg.

At de virker merkelige utad, betyr selvfølgelig ikke at de ikke har sine årsaker. De fleste ting mennesker gjør har årsaker. Noen er gode, andre er ikke fullt så gode, men de er der. Et menneske sitter på de aller fleste relevante fakta om seg selv og kan anføre dem som grunnlag for de avgjørelsene han eller hun tar. Åpent eller i det stille.

Jeg er tyve.
Polly er 29 og tilsynelatende fresh-faced og yndig på coveret av Is This Desire?, men albumet er deprimert og fragmentert og trassig-skjørt. Det er ren kjærlighetssorg. Tolv frittstående novelletter om begjær og sjalusi, sorg og vemod og melankoli.

Jeg er tyve. Jeg er gift med en tynn og følsom mann som ønsker meg bare gode ting og gir meg frihet og støtte i alt jeg gjør og er. Vi er enige om det meste. Og i alle praktiske henseender er det nesten nye ekteskapet allerede over — det er ikke mange døgn vi skal tilbringe sammen før vi enda en gang skal komme til enighet, da om å la det ta slutt.
Han er yrkessoldat og bor ikke sammen med meg i Norge mer. Han skriver fine brev. Mange sider, med stygg håndskrift og lange beskrivelser av landskap og rutiner, mange kjælenavn og ømme ord.
Ikke så altfor ofte er han hjemme på permisjon. De bygges opp av lengsel og forventning og blir aldri slik de skulle være, disse dyrebare dagene. En skuffelse ligger som en sky rundt den løst vevede enheten vi har utgjort og himmelen klarner bare i disse brevene.

Jeg tror ikke vi kan klare vekten av denne banale skuffelsen.
Det er dette gedigne nederlaget jeg går og føler på i gatene mens jeg hører på Is This Desire?
Jeg har ikke sagt noe om det enda, men telefonsamtalene er blitt sjeldnere og det er ikke lenger alltid jeg er hjemme når telefonen ringer. Feigt og tilbaketrukket har jeg begynt å trekke trådene av mitt liv ut av hans.

Jeg har alltid likt søte ord.
Kjælenavn.
En venn av meg klaget en gang over at kvinner så lett lar seg lure av søte ord. Jeg sa han burde prøve å bruke slike litt oftere. Jeg lar meg ikke lure. Jeg lar meg kanskje lokke. Jeg lar meg smigres. Soldaten smigrer meg og elsker meg.

Han kommer hjem noen ganger til. Sover i sengen med meg. Oppbevarer håndvåpen i nattbordskuffen, som en klisjé. Har med gaver. Holder det han lover. Snakker med moren sin som en vanlig dødelig.

Her er noe man kanskje eller kanskje ikke lærer når man er tyve eller en-og-tyve eller fem-og-tyve: Det holder ikke å være glad i noen. Det holder ikke mot riften i dagene, der alle vaner, gode og dårlige og nøytrale, alle fakter og munnhell og verbale tics gnir mot hverandre som tektoniske plater, stadig i fare for å utløse skjelv.
Dear god, life ain’t kind — 

Den siste gangen han er hjemme med låst nattbordsskuff, brune, sterke armer, spretter vernepliktige på Gardermoen opp på bena og hilser til lua når vi går forbi med begjæret rødt i kinnene og blankt i øynene mens han forteller meg at han kommer hjem for godt snart.
Jeg sier ingenting om at jeg ikke tror vi vil tåle det. Men jeg forbereder meg på at jeg blir nødt. Senere (mye senere) svelger jeg hardt før jeg legger på svøm i et stille hav av skuffelse.

Hei. Velkommen til 1995. Velkommen til Pollys første soloalbum. Velkommen til PJ Harvey-bassen. Skru opp lyden og kjenn gulvet riste, hør flaskene på bordet klirre mot hverandre, føl hvert eneste riff krype opp ryggraden din på vei mot hjernen.

Mm-hmm.

Jeg er et knapt år unna den etterlengtede attenårsdagen. (Enda et av livets antiklimaks under oppseiling.) Jeg har det fint. Skolen er en rent sosial greie, jeg er såpass voksen at det ikke lenger har noe for seg å forsøke å styre oppførselen min noe særlig, jeg har mine egne penger og mine egne planer og mange venner.

En av disse vennene kjøper cd-en til meg det øyeblikket han ser den i butikken. Han er en oppmerksom fyr, en nittitallsgutt med rutete skjorter, bustete hår og klønete, innadvendt kroppsspråk.
Jeg kjenner veldig få jenter.

Det grønne rektanglet med pussige Polly (Joan Crawford på syre) på forsiden ligger plutselig foran meg på kantinebordet i storefri.
Noen år senere skal jeg både gifte meg med og skille meg fra den gavmilde kompisen. Det vet jeg ikke i storefri, men det kan hende han vet det. Det er tilfeldig hvilket fang jeg havner på om det ikke er flere stoler igjen ved bordet, men det er ofte hans.

Det er 1993 og jeg vet litt mer. Jeg strekker meg dovent mot seksten, bruker våren på niende klasse, høsten på grunnkurs allmennfag. Jeg har lest at Polly er en stille og sjenert person som sjelden går ut — og jeg tror, da som nå, alltid på det folk sier om seg selv: Jeg er såvidt innom en høyspent romanse med en fyr fra Sinsen og han forteller meg en spesielt strømførende aften at han ikke er god nok for meg. Jeg sier nei vel og går.

Hun virker jo hverken stille eller sjenert, men jeg er mer enn villig til å ta hennes egne ord for det.

CD-Akademiet vil plutselig hjelpe meg. De bestiller Rid of Me og har tatt inn 4-Track Demos på eget initiativ, den har IMPORT-klistremerke og er dyrere enn andre cd-er. Mannen i kassa er begeistret når jeg, i hans øyne en ganske liten pike, legger skatten på disken og alvorlig teller opp mine dyrebare hundrelapper: Han gir meg rabatt og vi snakker en god stund om Polly. Jeg burde vært på skolen, men det er jeg aldri.
Noen av de jeg kjenner får månedslønn av foreldrene sine for å dekke utgifter til lunsj, klær, skriveblokker, permer, penner, viskelær og kalkulatorer. Lillesøsteren min som ikke har store utadgående poster (hun er elleve) har forhandlet seg frem til et fast beløp, og jeg har blitt forespurt om hvorvidt jeg ville finne en lignende ordning ønskelig, på sedvanlig konvolutert vis. Jeg avslår. Pappa og jeg er pengehatere: Vi liker ikke å snakke om dem, liker ikke å tenke på dem, og jeg tenker at det for alle involverte er enklere om jeg fortsetter å utelukkende kommunisere at det er ting jeg trenger.

Pappa er en alvorlig mann med mange bekymringer og problemer. Jeg vet ikke hvordan det kan ha seg at han også virker å huske presis hvordan det er å være femten og nesten voksen, men uten de voksnes privilegier. Vi har nesten ingen penger, jeg ljuger om og skulker skoleutflukter for å skåne familieøkonomien, men hver gang jeg har ymtet frempå om nye utgivelser, bøker, plater, at det er hull i jakka mi, ligger det krøllede sedler på skrivebordet mitt en stund senere.

En dag en venn av meg dør blir jeg liggende på sofaen, pussig svimmel. Mamma og pappa styrer med tepper og cola og kjeks, paracet når jeg klager over en begynnende hodepine. Min far blir hjemme fra jobb, mor retter prøver på kjøkkenet, begge med tenåringsdatteren i øyenkroken selv tilsynelatende opptatt med andre ting.
Hodepinen eksploderer som en bombe bak pannen min, og jeg tror jeg skal sprenges innenfra. Mamma styrter mot telefonen for å ringe legevakta, men pappa holder meg bare hardt og sier at det er vondt, på ordentlig, å sørge, vondt helt konkret å forstå så mye, vondt men ikke farlig. Hun er lei seg, og ingen lege blir tilkalt og hodepinen blir borte etter en stund.

Jo voksnere jeg blir, jo mer åpenbart blir det at jeg fremdeles er et barn, mer barn i år enn i fjor, mer voksen, også, i år enn i fjor.

PJ Harvey er ikke lenger en trio, men en person. Bandet har gått hver til sitt. Jeg vet ikke om det spiller noen rolle for noen utover de tre involverte — jeg har aldri ofret Steve Vaughan eller Rob Ellis en tanke — og det mumles om at 4-Track Demos er gitt ut fordi Polly er misfornøyd med Steve Albinis produksjon av Rid of Me. Jeg funderer på om det kan være noe i det: Jeg kan helt klart høre at vokalen kunne vært klarere og sterkere i lydbildet og er det på 4-Track, men jeg elsker begge skivene og spiller dem omtrent like mye.

Noen uker før femtenårsdagen min i 1992 kommer det pakke til meg fra England. Det er en vanlig, brun konvolutt med navnet og adressen min feilstavet på forsiden og stempel fra London. Jeg hadde aldri fått pakkepost fra utlandet før — nå får vel alle femtenårige piker pakke etter pakke med rosa bånd fra Strawberrynet og Lookfantastic, men i 1992 var vareinnkjøp fra utlandet kompliserte greier, som innebar postanvisninger og massiv tøyning av min fars tålmodighet og hjelpsomhet.
I denne brune konvolutten ligger det en cd jeg ikke har klart å finne på CD-Akademiet og som de ikke kunne bestille til meg, nei, som jeg med pappas hjelp endelig har fått bestilt selv. Jeg har aldri hørt en eneste låt av bandet som har gitt ut cd-en, men jeg er fjorten og liker konseptet. Bandet heter PJ Harvey og cd-en er en litt billig utseende affære (“Mastered by Nimbus”) med elleve spor.

Som alle andre nittitallskids har jeg nirvanaplakat og stereoanlegg med dobbelt tapedeck, radio, cd- og platespiller, samt store og dårlige høyttalere på rommet mitt. Hvis jeg er både hjemme og våken er det lyd i det, om kvelden plugger jeg i klokkene og sovner med musikk i ørene. Alt er nytt, selv det jeg alltid har hørt på fordi foreldrene mine liker det, og døgnet har ikke mange nok timer til å favne alle oppdagelsene jeg har hastverk med å gjøre.

Jeg er midt i puberteten. Jeg har fått mensen ganske nylig, jeg har begynt med BH, jeg har forsøkt å ha sex noen ganger og tror jeg muligens gjør et eller annet feil (men er villig til å gjøre en innsats for å få det til å bli det det av og til føles som det kan være), jeg har vært full, prøvd hasj uten å kjenne noen verdens ting, jeg har løyet foreldrene mine rett opp i ansiktet, jeg har mast meg til klesplagg moren min ikke liker og føttene mine sleper alltid rundt på et par røde Doc Martens. Jeg har sluttet med alle de organiserte fritidsaktivitetene mine og tagger med sprittusj på skolesekken min.

Jeg er hyperinnstilt på en frekvens alle vil sende på, jeg er vidåpen for nye ting, erfaringer, lyder, mennesker, stemmer, tider. Jeg avviser ingenting, ingen — jeg vet jeg er en drittunge, men jeg prøver på meg kvinnerollen jeg en gang skal leve med og er redd for å bli feil Anja.
Jeg er klar for Polly:

Polly Jean Harvey er to-og-tyve og virker ikke å eie en hemning i livet. Disse sangene skal være med meg ikke bare i 1992 og 1993, men alltid.

Nå, i 2008, føles det som om PJ Harveys musikk er en del av arvestoffet mitt — den har vært der i seksten år og hun har gitt ut en uforlignelig gullrekke av distinkte album. Jeg skal skrive om alle ni, selv om jeg tror 4 Track Demos må finne seg i å bli slått sammen med Rid of Me.
Hun fortjener uansett at jeg gir henne cred for å ha vært tilstede lengre enn min aller eldste venn — men jeg skriver dette nå fordi jeg skal se henne i Operaen nittende juni. Det blir schvært.