Mine to katter slåss på gulvet, freser og får kraver av aggressjon, sklir omkring som en ball av hvitt sinne på parketten, åtte bein, to haler, fire ører, to snuter, mange klør, bare tenner. Jeg blir oppgitt, henter frem den bestemte stemmen og rydder opp i floken av katter med hendene mens jeg skjeller på dem og dytter dem i motsatte retninger.
Det slår meg mens jeg gjør det at dette burde jeg sikkert ikke gjøre. De har sine greier, sine måter å ordne opp på, og her kommer jeg og blander meg. Det verste som noensinne har kommet ut av disse broderlige nevekampene er et lite sår.

Så hvorfor gjør jeg det? Det er ikke som om jeg synes konfliktløsning på felint nivå er givende eller morsomt. Snarere tvert imot. Det er en fruktesløs øvelse som, om jeg skulle ønske å lære dem å aldri gå løs på hverandre, måtte gjentas med overveldende hyppighet.
Katter gjør som de vil.
De surrer med sitt og gjør ikke som de får beskjed om, de maser og ignorerer, tråkker i møblene med søle på potene og blir bråsinte av uforklarlige årsaker.

Katter har et forklaringsproblem.
De opplever det dog ikke slik selv, all den tid de slett ikke virker interessert i å forklare seg.

På dette punktet i min post-husfredshevdende tankerekke får jeg en flau følelse av at dette ikke bare gjelder katter, men muligens også meg.

En gang var det en medarbeider som hadde en drøm om meg — hvori jeg gjorde noe temmelig uforklarlig og voldsomt. Konfrontert med dette, hadde drømme-Anja hevet likegyldig på skuldrene, laget en uforstående grimase, stappet hendene i lommene og sagt javel, unnskyld, da og gått.
Vi lo av dette, og det gjør jeg enda — sinnssyke drømmer om medarbeidere er utvilsomt noe av det morsomste menneskehjernen bedriver. Men vi lo av handlingen som kom forut for konfrontasjonen (utvilsomt fullstendig absurd) og ikke hvordan jeg, i min kollegas drøm, reagerte, for der var hun ganske presis, selv i søvne.

Nå tenker jeg at det kanskje er slik at katter gjerne ville forklart seg, om de mente noen var mottagelige for forklaringen og ville forstå den, men slik tilstanden er, så føler de sterkt at forklaringen kun ville være forståelig og gyldig for dem selv og muligens bare forverre enhver situasjon om den ble presentert for andre.

Og så tenker jeg at det der med at de ikke kan snakke antagelig er sekundært til dette.

Fra tid til annen har jeg truet med å omfattende rede ut om det stadig ekspanderende verdisystemet som ligger til grunn for hva jeg gjør og hva jeg sier og hvordan jeg sier det, men det tror jeg ikke det noensinne vil bli noe av.

If you place a fern
under a stone
the next day it will be
nearly invisible
as if the stone has
swallowed it.

If you tuck the name of a loved one
under your tongue too long
without speaking it
it becomes blood
sigh
the little sucked-in breath of air
hiding everywhere
beneath your words.

No one sees
the fuel that feeds you.

Det er Naomi Shihab Nye.