Hvis du har ett eller to PJ Harvey-album er dette et av dem.

Det virker alltid å være høst når Polly gir ut noe nytt.
Dette er det andre PJ-albumet soldaten kjøper til meg. Mellom disse to presangene har vi rukket å love hverandre alt og ta løftet tilbake.
Alle løfter om følelser må vel nødvendigvis være slik, [...]

Mennesker begår de merkeligste yrkesvalg.
Og livsvalg.
At de virker merkelige utad, betyr selvfølgelig ikke at de ikke har sine årsaker. De fleste ting mennesker gjør har årsaker. Noen er gode, andre er ikke fullt så gode, men de er der. Et menneske sitter på de aller fleste relevante fakta om seg selv og kan anføre dem [...]

Hei. Velkommen til 1995. Velkommen til Pollys første soloalbum. Velkommen til PJ Harvey-bassen. Skru opp lyden og kjenn gulvet riste, hør flaskene på bordet klirre mot hverandre, føl hvert eneste riff krype opp ryggraden din på vei mot hjernen.
Mm-hmm.

Jeg er et knapt år unna den etterlengtede attenårsdagen. (Enda et av livets antiklimaks under oppseiling.) [...]

Det er 1993 og jeg vet litt mer. Jeg strekker meg dovent mot seksten, bruker våren på niende klasse, høsten på grunnkurs allmennfag. Jeg har lest at Polly er en stille og sjenert person som sjelden går ut — og jeg tror, da som nå, alltid på det folk sier om seg selv: Jeg [...]

Noen uker før femtenårsdagen min i 1992 kommer det pakke til meg fra England. Det er en vanlig, brun konvolutt med navnet og adressen min feilstavet på forsiden og stempel fra London. Jeg hadde aldri fått pakkepost fra utlandet før — nå får vel alle femtenårige piker pakke etter pakke med rosa bånd fra Strawberrynet [...]

Hei verden, det er 2008, hvor er rakettstøvlene mine, hvor er jetpacken, flyvebilen, sølvdressen, rayguns, middag på tube og leilighetsbygg så høye som Mount Everest — hvorfor kan jeg ikke drikke kaffen min ved et vindu som gir meg utsikt ned på en skyformasjon som klynger seg til hussiden (som røyk i en flaske)?

We [...]

Det er mennesker som annekterer bokstavene våre, legger beslag på alfabetet, A for Anja, C for Charlie, D for den og den og den. Det er mennesker som nynner i vei mens favorittsangene våre spilles, vever seg inn i dem med stemmene og hendene og luktene sine, det er mennesker som stjeler hele ord og [...]

Vampire Weekend er skikkelig, skikkelig søte.

I dag fikk jeg post.
Det er meningen at folk skal samle på den, det er en fotobok, en coffee table book, med det mest solide støvomslaget i stiv plast jeg har sett noen gang. Jeg er ambivalent, men bildene er fine og boken gjør meg glad selv om den får meg til å tvile [...]

Jeg glemmer Rosie Thomas hver gang jeg skal si hvilke av årets album jeg virkelig har likt. Men nå husker jeg det, så jeg sier det nå: Rosie Thomas, These Friends of Mine.