Ja, jeg vil skrive denne posten, bestemmer jeg meg for, men jeg vil ikke publisere den med en gang — jeg vil ikke at noen skal få lese før jeg har tenkt meg om.

Jeg skriver dette 22. september klokka halv seks. Jeg har sittet med klokkene på og hørt på Åsa Linderborg i Østlandssendingen. Jeg har fått lenke på epost og sendt epost tilbake for å takke og utbrodere. Jeg sier hun er skjønn, Åsa. Jeg roser hennes uttale av morsom, som minner meg om en svensk venninne og gjør meg så usigelig vennlig innstilt. Jeg har fått lenke på epost fordi jeg har skrevet om Mig äger ingen, og om umuligheten av å forstå andre, og om at det går an å klare seg, og om at det går an å være glad i både seg selv og andre med et annerledes utgangspunkt.
Jeg skrev posten fordi jeg ikke helt kunne tro at jeg hadde kjøpt og lest og likt boken. Jeg pleier aldri å lese slikt, oppvekstskildringer fra Skandinavia, barndom, trasige forhold, bla bla. Jeg vokste opp i Skandinavia under tilsynelatende traurige kår selv og føler intet spesielt bånd til de andre som også gjorde det. Jeg liker boken fordi jeg liker Åsa Linderborg så godt. Og jeg liker at hun har klart seg så fint og at hun står så støtt på sitt sted på denne lille jorden. Vi overlapper litt, hun og jeg, men ikke så mye.

Så hvorfor gråter jeg sånn?
Det er jo ikke for henne. Det er ikke for hennes pappa Leffe, heller. Jeg kjenner ikke dem, og selv om de rører meg er det noe annet som skjer mens hennes rolige jentestemme forklarer og forteller i klokkene mine. Jeg leet ikke et øyelokk da jeg leste boken — ikke at jeg egentlig pleier å gråte av litteratur. Jeg lo av og til, smilte — det var mange ting jeg kjente igjen, og når jeg kjenner igjen noe får jeg et spesielt smil:

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg har gjort det, men den veldige følsomheten som det vanskelige lenge pådyttet meg — den nakenheten jeg skjemtes så over — den har blitt borte (eller kanskje ikke følsomheten, kanskje ikke nakenheten eller en gang at jeg er sårbar på det, men skammen og bekymringene).
For jeg er ikke bitter eller spesielt ulykkelig. Åsa Linderborg sier i intervjuet at hun er utrolig kjedelig, slik folk som stort sett har det bra er, og det er jeg også. Jeg er et helt og kjedelig menneske. Jeg har en fortid som er vond og god, og den får være med meg nå, selv om tidsperspektivet mitt alltid vil si meg at fortiden, sånn som fremtiden, rett og slett ikke er sann — ikke gyldig slik akkurat nå er. Som mange unger som var rare en gang har jeg omfavnet det normale for alt det er verdt. Se den grå genseren min.

Jeg griner fordi jeg plutselig er så normal som jeg føler meg, i tjueto minutter. Er det en dårlig forklaring? Jeg forstår at det er det. Normalitetsspekteret er så latterlig enormt. Det er vanskelig å være noe annet enn helt vanlig. Jeg griner fordi noe som alltid har vært helt vanlig for meg får være vanlig i radioen. Jeg griner fordi en blid kvinnestemme forteller, forklarer, tar forbehold, sier mårsåm, er tilstede og uanstrengt.
Det er ikke farlig, dette her. Mennesker som er glad i hverandre sviker hverandre nesten alltid, og det er vondt, men ikke farlig eller skammelig.
Det er helt vanlig.

Det er helt vanlig å ha det vondt. Det er helt vanlig å ha hatt det vondt. Og det er normalt og tilgivelig å ikke ville ha byttet det bort, fordi det var fint også.

Jeg er overveldet fordi jeg er tretti år og kan kjenne på det eller la være. Da jeg fikset alt for alle tidligere i år sa faren min (lett parafrasert) at det hadde han faen meg ikke trodd. Jeg sier det samme om denne ledigheten, denne evnen til å gråte fordi det var så jævla vanskelig. Noen ganger var det jævla vanskelig og mens det skjedde var det ekstra viktig å ikke gråte nettopp derfor. Det føltes så farlig å røpe seg. Men nå?

Nå er det greit. En gang skal jeg dø, og dette skal være livet jeg har hatt, fra begynnelse til slutt. Og jeg er ikke redd.

Jeg kjøpte Mig äger ingen og ble forundret. Jeg pleier ikke kjøpe slike bøker — jeg er nysgjerrig på alt sånt som publiseres og lurer på hva folk har å komme med, men jeg leser det aldri. Eller nesten aldri, må jeg vel si nå.
Det finnes en blafrende fyrstikkflamme av håp i meg, den vil ikke slukkes. Det er derfor jeg er nysgjerrig. Jeg er blitt voksen og har fått ristet på meg nok til at det bare er en liten, liten ild som blinker til omtrent rundt de optiske nervene, og glimtene kan kanskje sees i øynene mine om du møter dem i akkurat riktig øyeblikk (det gjør du ikke, for da er blikket mitt vendt vekk), men jeg er blitt stor på ordentlig og har forblitt min egen.

Jeg er ikke sterk i troen hva noe angår. Alt jeg har er sånne krøllete, forkullede fyrstikker på vei mot den stille, osende døden. Det synes jeg er helt greit. Jeg er ad hoc-pyroteknisk, gi meg øyeblikkene og ordene, gi meg akkurat nå.
Så jeg tror ikke noen kan forstå noen. Biter og brokker, joda, men vi har oss selv med i alt vi opplever, og alle våre omstendigheter er unike — selv om det ikke er stor divergens mellom meg og deg har allikevel noe en eller annen gang skjedd som har gjort oss forskjellige på mange måter, kodet oss om på et helt basalt plan, så A for meg er D for deg, og vi trekker inn andre bokstaver og stemninger også, fordi vi har minner og tanker og kan huske en spesiell lukt eller en sang. Hormoner. Været. Hvem vi var glade i. Utsikten. Penger. Fargen på gresset.
Jeg går ikke omkring og tenker at jeg aldri kan forstå den og den så det er best jeg holder meg unna, det er best vi aldri snakker om noe — jeg forsøker jo å forstå, slik andre forsøker å forstå meg. Jeg tror dette er en ganske fruktesløs øvelse, for det vi eventuelt oppdager er noe i oss selv (en evne til å omfavne, kanskje, et omsorgstalent, eller metoder for å nærme oss det som er annerledes uten å avvise), men den er da vakker — noe av det fineste vi gjør.
Og den gir meg det lille brannblaffet av håp. Om at det skal la seg gjøre.

Jeg er over gjennomsnittlig robust, til tross for mange kontraindikasjoner. Jeg tåler å få et sånt lite håp trampet på, og jeg tror ikke det er noen grenser for hvor mange ganger jeg kan tåle det. Det vil fremdeles være der. Det kan være den lille flammen i seg selv er noe jeg trenger — kanskje noe alle trenger, kanskje det som redder meg gang på gang, kanskje kjernen i denne robustheten.
Jeg fant ikke luft til ilden i denne boken, heller, og er forundret over reaksjonene på den, selv om jeg likte den godt.

Jeg snakker heller stygt om de døde enn de levende, og min pappa lever fremdeles (og måtte det vare så lenge som mulig) — så jeg vil ikke bli så personlig (eller privat) som jeg kanskje burde. Jeg tror alle uansett forstår at jeg på et tidspunkt har delt enkelte livsvilkår med forfatteren.
Kanskje det er derfor jeg ikke i like stor grad som mange andre lar meg berøre. Jeg blir ikke forundret over at livet allikevel kan være fint. Jeg blir ikke overrasket over at et slikt forhold kan være både uutholdelig komplekst og helt ukomplisert:

[…] jag var så tacksam över att jag fått lära känna honom. Tacksam över all okomplicerad kärlek och alla komplicerade erfarenheter.

Jeg vet ikke noe mer om Åsa Linderborg av den grunn. Hvem hun ble, og hvorfor, vet bare hun. Alkoholiserte foreldre er også bare et bruddstykke av noe større. Alt vi lever med er luften vi puster, og puste må vi alltid.

Jeg var første jente født inn i pappas familie på gudene vet hvor mange generasjoner. (Selvfølgelig hadde pappa en mamma, eller, en mutter, faktisk, men sånn er det med familier, sånn er det med min: Enkelte forblir inngiftede.) Jeg var etterlengtet og populær, med lyse fletter og en for meg nå aldeles uforståelig utadvendthet — den var sikkert like uforståelig og mirakuløs for alle andre. (Jeg sang, jeg lagde skuespill, jeg skrev noveller jeg gjerne leste opp for alle, jeg tok tremenningen min i hånda første gang vi traff hverandre og fulgte etter ham, store gutten, på blåbærtur. Han ga meg en diger femkrone han hadde fått av morfaren sin fordi jeg var så liten og søt. Bestefaren min forsøkte å bytte den til seg mot en femtilapp — jeg tipper dette var i 1980, og jeg nektet, for femkroningen passet akkurat som lokk til eggeglasset mitt og dessuten hadde jeg fått den av Are.)
Jeg ble mye omtalt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Jeg fikk delta i alle samtaler om meg selv. Men hvem ligner hun mest på? — for jeg lignet jo ikke, synes folk, selv har jeg alltid fastslått at jeg er helt prikk lik pappa, bortsett fra, selvfølgelig, at jeg er helt annerledes — og pappa eller mamma ville le en helt spesiell latter jeg tror bare kan lokkes frem av en ordløs stolthet, og svare at Anja er helt sin egen.

Det finnes gaver i alle liv som er større enn man kan forestille seg.
Det er det Mig äger ingen handlet om for meg.

Fr. Martinsen om det samme.