Dessverre har min hjertenskjær arvet møblement.

Dette er ikke ukomplisert. Det er ikke slik at et pent hjem på noen måte har høy pri hos oss — vi har mye annet å bruke penger på, og på en viktighetsskala løpende fra en til ti, anslår jeg dette til å være en minus fjorten. Jeg rydder jo aldri, uansett, så hva rotet ligger oppå virker ikke vesentlig.
Det finnes dog grenser, og disse kan vi anse som solid overtrådt for mange år siden.

Det vi nå har fått anbragt i vårt ringe hjem til forringelse for vår stakkars stue er en staselig seksjon i valnøtt-tre, med fargede glassdører, utskjæringer og løveføtter. Jeg er ikke happy.

Til tross for min innbitt surmulende natur er det et mål å være happy. Jeg vil gjerne være fornøyd og tilfreds med både meg selv og mine omgivelser. I lys av dette må noe gi etter i hele innredningsdramaet, og vår økonomiske situasjon tatt i betraktning er det som må gi etter meg. Sånn kan det gå.

Jeg har tidligere hatt stort hell med å være fornøyd med det jeg har og jobbe med et gitt utgangspunkt, derfor forsøker man det igjen.
Selv om det jeg har er noe jeg slett ikke har ønsket meg.
Noensinne. Det jeg har er det nok ingen under seksti som aktivt ønsker seg.

Av dette kan man altså utlede at jeg øyeblikkelig må kanalisere min (faktisk helt upåklagelige) smak i en unektelig barokk retning. Dette er forsåvidt nytt for meg, et hvitt felt på mitt estetiske kart. Selv som liten pike foretrakk jeg dongeri over prinsessekjoler. Jeg er ikke kjent med utvalget innen nips i hvitt og gull og har sjelden reflektert over prismelysekroner og teserviser.

Jeg er stolt over min fleksibilitet i dette tilfellet. Allerede fem minutter etter at de nye gamle møblene var i hus var jeg ferdig med å himle med øynene, og gikk straks i gang med planlegning av vår nye, mer overlessede stue.
Det ble umiddelbart klart for meg at sofaen måtte ut.

Dette blir forsåvidt klart for meg hver eneste gang jeg er i stuen.

Jeg satte opp et beskjedent budsjett (kroner to tusen, som er tilsvarende mitt budsjett for personlig forbruk hver måned, pussig sammentreff, du) og plukket ut billige møbler for rundt femten hundre av disse. Såre fornøyd med egne ferdigheter oppsøkte jeg mitt livs lys med den resulterende handlelisten og gestikulerte og forklarte.

Hans gjensvar var å søke opp en brukt sofa på Finn.no.

Samliv er vanskelige greier. En av tingene man for eksempel så langt som mulig bør unngå er å slå sin elskede i hjel med mixmasteren og begrave ham i hagen. Dette kan være en utfordring.

Erfarne par, som oss (seks år som kjærester), arbeider seg gjennom disse vanskelige øyeblikkene med furting, sarkasme, latterliggjøring og en vegg av iskald stillhet. Etterpå følger hissig samtale som sakte roer seg ned til et normalt fiendtlig nivå. Da kan man komme med lite konstruktive løsningsforslag som designsofaer til nitti tusen kroner i lyseblått og beige (jeg) eller beholde den (utrolig stygge og tretti år gamle) sofaen man har, med flere pynteputer (han).

Et godt samliv er i stor grad basert på å gi og ta. Man må inngå kompromisser, og når jeg sier man mener jeg selvfølgelig min bedre halvdel.