Det er 1993 og jeg vet litt mer. Jeg strekker meg dovent mot seksten, bruker våren på niende klasse, høsten på grunnkurs allmennfag. Jeg har lest at Polly er en stille og sjenert person som sjelden går ut — og jeg tror, da som nå, alltid på det folk sier om seg selv: Jeg er såvidt innom en høyspent romanse med en fyr fra Sinsen og han forteller meg en spesielt strømførende aften at han ikke er god nok for meg. Jeg sier nei vel og går.

Hun virker jo hverken stille eller sjenert, men jeg er mer enn villig til å ta hennes egne ord for det.

CD-Akademiet vil plutselig hjelpe meg. De bestiller Rid of Me og har tatt inn 4-Track Demos på eget initiativ, den har IMPORT-klistremerke og er dyrere enn andre cd-er. Mannen i kassa er begeistret når jeg, i hans øyne en ganske liten pike, legger skatten på disken og alvorlig teller opp mine dyrebare hundrelapper: Han gir meg rabatt og vi snakker en god stund om Polly. Jeg burde vært på skolen, men det er jeg aldri.
Noen av de jeg kjenner får månedslønn av foreldrene sine for å dekke utgifter til lunsj, klær, skriveblokker, permer, penner, viskelær og kalkulatorer. Lillesøsteren min som ikke har store utadgående poster (hun er elleve) har forhandlet seg frem til et fast beløp, og jeg har blitt forespurt om hvorvidt jeg ville finne en lignende ordning ønskelig, på sedvanlig konvolutert vis. Jeg avslår. Pappa og jeg er pengehatere: Vi liker ikke å snakke om dem, liker ikke å tenke på dem, og jeg tenker at det for alle involverte er enklere om jeg fortsetter å utelukkende kommunisere at det er ting jeg trenger.

Pappa er en alvorlig mann med mange bekymringer og problemer. Jeg vet ikke hvordan det kan ha seg at han også virker å huske presis hvordan det er å være femten og nesten voksen, men uten de voksnes privilegier. Vi har nesten ingen penger, jeg ljuger om og skulker skoleutflukter for å skåne familieøkonomien, men hver gang jeg har ymtet frempå om nye utgivelser, bøker, plater, at det er hull i jakka mi, ligger det krøllede sedler på skrivebordet mitt en stund senere.

En dag en venn av meg dør blir jeg liggende på sofaen, pussig svimmel. Mamma og pappa styrer med tepper og cola og kjeks, paracet når jeg klager over en begynnende hodepine. Min far blir hjemme fra jobb, mor retter prøver på kjøkkenet, begge med tenåringsdatteren i øyenkroken selv tilsynelatende opptatt med andre ting.
Hodepinen eksploderer som en bombe bak pannen min, og jeg tror jeg skal sprenges innenfra. Mamma styrter mot telefonen for å ringe legevakta, men pappa holder meg bare hardt og sier at det er vondt, på ordentlig, å sørge, vondt helt konkret å forstå så mye, vondt men ikke farlig. Hun er lei seg, og ingen lege blir tilkalt og hodepinen blir borte etter en stund.

Jo voksnere jeg blir, jo mer åpenbart blir det at jeg fremdeles er et barn, mer barn i år enn i fjor, mer voksen, også, i år enn i fjor.

PJ Harvey er ikke lenger en trio, men en person. Bandet har gått hver til sitt. Jeg vet ikke om det spiller noen rolle for noen utover de tre involverte — jeg har aldri ofret Steve Vaughan eller Rob Ellis en tanke — og det mumles om at 4-Track Demos er gitt ut fordi Polly er misfornøyd med Steve Albinis produksjon av Rid of Me. Jeg funderer på om det kan være noe i det: Jeg kan helt klart høre at vokalen kunne vært klarere og sterkere i lydbildet og er det på 4-Track, men jeg elsker begge skivene og spiller dem omtrent like mye.