Mens jeg var syk så jeg Michael Apteds dokumentarserie Up.
Dette er en serie filmer om fjorten personer. Den første filmen er ganske kort og handler om de fjorten da de var syv — i 1964. Den siste filmen er veldig lang og handler om de samme menneskene som førtini-åringer. Noen har falt fra (utrolig nok er alle fremdeles i live), men de fleste er fremdeles med. Den siste filmen kom i 2005, og jeg vet ikke om det kommer noen ny film om fem år.

I utgangspunktet ble de intervjuede syvåringene valgt ut for å representere forskjellige klasser i Storbritannia i sekstiårene — idéen var at man fra syvåringene skulle få et inntrykk av hvordan samfunnet ville se ut i år 2000. Jeg tror ikke det da var planlagt noen oppfølger. Michael Apted jobbet med research for det første programmet, og det var hans idé å lage 7 plus Seven. Siden har han altså laget fem filmer til.

Ingen av de deltagende har langtidskontrakter og de fleste av dem virker å være ganske kritiske til prosjektet. Allikevel deltar de på nytt hvert syvende år.
Det virker vanskelig for dem å forklare hvorfor når de blir spurt (og det blir de).

Det er ikke spesielt komplisert å peke på hvorfor man bør være kritisk. Dette er til en viss grad grafsing i privatliv — dette er vanlige mennesker med vanlige liv, slik de fleste av oss er. Fjorten stykker er vel omtrent en norsk annenklasse i en ikke så stor by, og hvor mange av dem ender opp som allmeninteressante?
Ikke at de fjorten er uinteressante — så langt derifra. Enkelte av dem går sine egne veier i så stor grad at fremtiden deres ville vært umulig å forutsi i 1964. Og til og med dem som i all hovedsak følger et opplagt løp (flesteparten) er interessante, utrolig komplekse, modige, feige, engasjerte og engasjerende.

En annen grunn til å være kritisk til dokumentarene er at det ikke er gitt at disse på noen måte er typiske for noe som helst. Selv om filmene tilsynelatende understreker at klassesamfunnet på alle måter finnes og at våre livsløp i stor grad er avtalt spill fra begynnelse til slutt kan dette være en falsk konklusjon; en ren tilfeldighet, fordi man plukket nettopp disse.

Det er mer komplisert å forklare hvorfor dette er viktig og verdifullt. Kanskje det først og fremst føles slik fordi man blir engasjert i disse menneskene og deres avgjørelser og liv? At noe føles viktig trenger jo ikke bety at det faktisk er det.
Men det er seriøst og godt gjennomført. Man får avklart hvor Michael Apted har lagt klare føringer, og han innrømmer feil. Hovedpersonene får si hva de mener om tidligere filmer og frykt for fremtidige sådanne.
(En av feilene han innrømmer er at de slett ikke var klare for feminismen og derfor plukket alt for få kvinner.)

De aller fleste gifter seg og får barn. Mange skilles også. Den overveldende majoriteten forblir i samme sosioøkonomiske sjikt. Nesten alle finner arbeid de trives i, mens man mistenker at de som faller utenfor alltid vil gjøre det (og det på nesten alle livets områder).

Kanskje seriens verdi ligger i at de menneskeliggjør alle de rundt oss — sossene, den arbeidsnarkomane, den kjedelige, fotballfansen, taxisjåføren, frisøren, hun som aldri leser, han som leser hele tiden, den angstbiterske og han der i marketing. Alle disse menneskene er interessante, har tatt aktive avgjørelser for å ende opp med det livet de har og bryr seg om mange og mye. Kanskje vi ikke kan være venner med alle disse, men det er mulig å respektere og fatte interesse for dem. Og kanskje intervjusituasjonen de fjorten i Up har vært utsatt for gir dem tillatelse til å snakke ordentlig om noe de aller fleste av oss tenker over, men sjelden nevner for andre — om hva vi mener om livet og vår plass i det.

Jeg likte best filmene fra da alle var fjorten og tjueen. Ungdom er undervurdert og blir sjelden møtt med respekt. Disse blir tatt på alvor, og selv om de tar feil i nesten alle sine forutsigelser når de blir bedt om å komme med slike, ser du at de tror på noe, har gode grunner for sine valg og kan vise et hensyn og en omtanke vi som har lært oss mer av livet ikke så ofte kan skilte med.