Jeg kjøpte Mig äger ingen og ble forundret. Jeg pleier ikke kjøpe slike bøker — jeg er nysgjerrig på alt sånt som publiseres og lurer på hva folk har å komme med, men jeg leser det aldri. Eller nesten aldri, må jeg vel si nå.
Det finnes en blafrende fyrstikkflamme av håp i meg, den vil ikke slukkes. Det er derfor jeg er nysgjerrig. Jeg er blitt voksen og har fått ristet på meg nok til at det bare er en liten, liten ild som blinker til omtrent rundt de optiske nervene, og glimtene kan kanskje sees i øynene mine om du møter dem i akkurat riktig øyeblikk (det gjør du ikke, for da er blikket mitt vendt vekk), men jeg er blitt stor på ordentlig og har forblitt min egen.

Jeg er ikke sterk i troen hva noe angår. Alt jeg har er sånne krøllete, forkullede fyrstikker på vei mot den stille, osende døden. Det synes jeg er helt greit. Jeg er ad hoc-pyroteknisk, gi meg øyeblikkene og ordene, gi meg akkurat nå.
Så jeg tror ikke noen kan forstå noen. Biter og brokker, joda, men vi har oss selv med i alt vi opplever, og alle våre omstendigheter er unike — selv om det ikke er stor divergens mellom meg og deg har allikevel noe en eller annen gang skjedd som har gjort oss forskjellige på mange måter, kodet oss om på et helt basalt plan, så A for meg er D for deg, og vi trekker inn andre bokstaver og stemninger også, fordi vi har minner og tanker og kan huske en spesiell lukt eller en sang. Hormoner. Været. Hvem vi var glade i. Utsikten. Penger. Fargen på gresset.
Jeg går ikke omkring og tenker at jeg aldri kan forstå den og den så det er best jeg holder meg unna, det er best vi aldri snakker om noe — jeg forsøker jo å forstå, slik andre forsøker å forstå meg. Jeg tror dette er en ganske fruktesløs øvelse, for det vi eventuelt oppdager er noe i oss selv (en evne til å omfavne, kanskje, et omsorgstalent, eller metoder for å nærme oss det som er annerledes uten å avvise), men den er da vakker — noe av det fineste vi gjør.
Og den gir meg det lille brannblaffet av håp. Om at det skal la seg gjøre.

Jeg er over gjennomsnittlig robust, til tross for mange kontraindikasjoner. Jeg tåler å få et sånt lite håp trampet på, og jeg tror ikke det er noen grenser for hvor mange ganger jeg kan tåle det. Det vil fremdeles være der. Det kan være den lille flammen i seg selv er noe jeg trenger — kanskje noe alle trenger, kanskje det som redder meg gang på gang, kanskje kjernen i denne robustheten.
Jeg fant ikke luft til ilden i denne boken, heller, og er forundret over reaksjonene på den, selv om jeg likte den godt.

Jeg snakker heller stygt om de døde enn de levende, og min pappa lever fremdeles (og måtte det vare så lenge som mulig) — så jeg vil ikke bli så personlig (eller privat) som jeg kanskje burde. Jeg tror alle uansett forstår at jeg på et tidspunkt har delt enkelte livsvilkår med forfatteren.
Kanskje det er derfor jeg ikke i like stor grad som mange andre lar meg berøre. Jeg blir ikke forundret over at livet allikevel kan være fint. Jeg blir ikke overrasket over at et slikt forhold kan være både uutholdelig komplekst og helt ukomplisert:

[…] jag var så tacksam över att jag fått lära känna honom. Tacksam över all okomplicerad kärlek och alla komplicerade erfarenheter.

Jeg vet ikke noe mer om Åsa Linderborg av den grunn. Hvem hun ble, og hvorfor, vet bare hun. Alkoholiserte foreldre er også bare et bruddstykke av noe større. Alt vi lever med er luften vi puster, og puste må vi alltid.

Jeg var første jente født inn i pappas familie på gudene vet hvor mange generasjoner. (Selvfølgelig hadde pappa en mamma, eller, en mutter, faktisk, men sånn er det med familier, sånn er det med min: Enkelte forblir inngiftede.) Jeg var etterlengtet og populær, med lyse fletter og en for meg nå aldeles uforståelig utadvendthet — den var sikkert like uforståelig og mirakuløs for alle andre. (Jeg sang, jeg lagde skuespill, jeg skrev noveller jeg gjerne leste opp for alle, jeg tok tremenningen min i hånda første gang vi traff hverandre og fulgte etter ham, store gutten, på blåbærtur. Han ga meg en diger femkrone han hadde fått av morfaren sin fordi jeg var så liten og søt. Bestefaren min forsøkte å bytte den til seg mot en femtilapp — jeg tipper dette var i 1980, og jeg nektet, for femkroningen passet akkurat som lokk til eggeglasset mitt og dessuten hadde jeg fått den av Are.)
Jeg ble mye omtalt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Jeg fikk delta i alle samtaler om meg selv. Men hvem ligner hun mest på? — for jeg lignet jo ikke, synes folk, selv har jeg alltid fastslått at jeg er helt prikk lik pappa, bortsett fra, selvfølgelig, at jeg er helt annerledes — og pappa eller mamma ville le en helt spesiell latter jeg tror bare kan lokkes frem av en ordløs stolthet, og svare at Anja er helt sin egen.

Det finnes gaver i alle liv som er større enn man kan forestille seg.
Det er det Mig äger ingen handlet om for meg.

Fr. Martinsen om det samme.

(En relativt sjelden hendelse tangerer ved en tilfeldighet en førstegangsforeteelse av uventet art.)

Pappa: Hei, jenta mi.
Anja: HEI PAPPA, JEG KJØRER GRAVEMASKIN!
Pappa: HVA? Ikke alene, vel?
Anja: Joda.
Pappa: …
Anja: Den veier tolv tonn!
Pappa: …
Anja: Det er moro!
Pappa: Ikke helt alene, vel?

Da jeg var liten bodde onkelen min hos oss.

Jeg hoppet opp i sengen hans tidlig om morgenen, i helgene spiste vi potetgull sammen. Er slikt uhørt i dag? Spiser ikke små barn potetgull mer? Jeg gjorde i alle fall det, vi delte en pose i helgene, satt i sengen hans og så på film og spiste potetgull med salt og pepper. Han i underbukse og briller, jeg i røde gummistøvler og skinnlue.

Han hadde en liten, gul bil som holdt på å falle fra hverandre av rust.

Vi flyttet og onkel ble. Han kom på besøk og sovnet i badekaret. Vi spiste potetgull. Han lånte meg med seg for teaterbesøk og jeg sovnet i den gule bilens baksete mens gatelysene seigt blinket forbi høyt der oppe i bakvinduet. Svosj, svosj, svosj — akkurat som nordlyset føltes det som om de laget lyd selv om ingen lyslyd var å høre.

Vi så Jungelboken og sang med.

Han giftet seg. Jeg ble voksen. Vi forflyttet oss hit og dit, glemte fødselsdager og dukket plutselig opp igjen. I går kveld satt vi i hans stue og gjettet på hva vi hørte. Scritti Politti, sa jeg, og det var det selvfølgelig. Fornøyd ble cd-coveret fremvist av den beduggede quizmasteren, og noen sa det er tydelig hvem som er i slekt her.

Etterpå så vi Jungelboken og snakket om fjellstøvler, dagstursekker og taxikarma. (Jeg har aldri stått i taxikø.)

Jeg er klar for neste år. Bring it on, bitch.