I dag fikk jeg post.
Det er meningen at folk skal samle på den, det er en fotobok, en coffee table book, med det mest solide støvomslaget i stiv plast jeg har sett noen gang. Jeg er ambivalent, men bildene er fine og boken gjør meg glad selv om den får meg til å tvile [...]

Her sitter jeg, søndagen som skulle vært dagen etter julebordet, men da julebordet var så var jeg syk — og så er i dag bare søndag, vi har sett film og spist helt grei middag, min øyensten bakte boller med sjokoladebiter i da helgesøtsuget endelig meldte seg, og nå begynner det å bli sent for [...]

Denne triste dopballaden er, mener jeg, den beste sangen han skrev (som vi har fått høre, i det minste).
Elliott Smith var i stor grad en håndverker — ikke dermed sagt at han var banal eller uinteressert i de kunstneriske aspektene ved popmusikk, men han spilte og sang og spilte inn det han spilte og sang [...]

Neida, jeg har ikke glemt det. Baby Britain er nesten litt upbeat, faktisk — men så veldig snill er den ikke.
Som jeg har nevnt før tegner 2007 til å bli et helt sinnssykt musikkår. Siden sist:

Beiruts Flying Club Cup er fabelaktig. Generøs med videomateriale er han også, her kan du høre stort sett hele albumet. [...]

(Denne videoen er ikke for epileptikere, så er dere advart.)
Selv om en positiv og glad tolkning av teksten i beste fall er temmelig naivt og i verste fall tyder på evneveikhet, er ting ganske rosenrøde her i heimen i dag:

1 stk. Bring it Back Home
1 stk. The lay of the land

1 stk. Birds of America [...]

Jeg hadde tenkt å poste Between the Bars i dag, men så var det Marys dag da jeg våknet. De fineste sangene om jenter handler ganske ofte ikke om jenter.

Sjenert, malplassert, i en hvit dress som slett ikke passer og med det verste orkesterarrangementet jeg har hørt på Oscar-scenen. Sånn høres den egentlig ut:

(Damen som synger sammen med ham er Rose Melberg fra The Softies. En annen kvinnelig musiker assosiert med Elliott er Mary Lou Lord.)