Jeg er usunn på et mye dypere plan enn at jeg spiser for mye sjokolade. Det har jeg alltid vært. Det står en dør på gløtt i meg som har slått seg, og jeg står ved den og titter ut på alt som er drøyt. Noen ganger er det jeg som er drøy (ofte er det jeg som er drøy).
Alt som er usunt og urimelig og farlig og feil og slemt og utilrådelig og overtredende finner strenger å spille på i meg. Når jeg leser eller ser film eller hører på musikk eller snakker med dem jeg er glad i om ting jeg er interessert i har jeg tilbakevendende leitmotifs som surrer og går, små personlighetsjingler som klinger sprøtt i bakgrunnen slik at du aldri skal glemme hva som driver meg. Jeg drøfter og dissekerer selvmord og utroskap og drap og sykdom og krig og terrorisme og perversjoner og fetisjer og syndromer og komplekser. Pillemisbruk og sjalusidrama og hysteri og det overveldende. Jeg vil helst høre om folk som ljuger og bedrar og angrer og ikke angrer og ombestemmer seg og skader seg selv og andre på de minst overlagte, mest sårende vis.
Jeg vil sove i seksten timer av døgnets tjuefire, bruke de gjenværende åtte til å sitte med klokkene på og høre på Elliott Smith, jeg vil tatovere navnet hans på kroppen min og finne ordene som er riktige. Jeg leser om sex og vold og folk som er jævlige mot hverandre og mener det og ikke mener det. Jeg tenker på øyeblikket i leiligheten med kjæresten innestengt på badeværelset, bankingen på døren, sinnet og tristheten som fortrenger alt annet, kniven i hjertet på en ren innskytelse og det kunne like godt vært meg, det kunne like godt vært deg. Jeg tenker på andre låste dører, jeg tenker på øyeblikk som løper avgårde med en, jeg tenker på raseri som sprer seg som blekk i vann og jeg vet, jeg vet at det kunne vært meg, det kunne vært deg, det kunne vært hvem som helst jeg kjenner, for vi gjør sånt, og hvis vi ikke gjorde sånt kunne vi ikke gjort dette heller:

She asked me are you a pretty dancer
But I don’t think I’m going to answer