Jeg liker vær. Dette har jeg sagt før.
Om jeg skulle rangere vær, til tross for min listefobi, ville jeg gjøre det slik:

1. Fint vær.
2. Ekstremt vær.
3. Annet vær.

Jeg er ikke værnerd — jeg vet lite om adiabatiske prosesser, pluviometre eller metereologi generelt. Jeg beskjeftiger meg sjelden med detaljer, og er mer interessert i værets presentasjon, først og fremst på det stedet jeg tilfeldigvis oppholder meg på et hvert gitt tidspunkt.

Et av de beste minnene jeg har er fra den gangen vi var værfaste ute i skjærgården ganske lenge.
Vi har en liten, åpen båt som ikke egentlig egner seg noe videre til lengre turer, men dette har forsåvidt aldri hindret oss i noe som helst. Min mor nekter å oppholde seg i båten selv når den er fortøyd ved brygga, men farsan og jeg drar ut til sjømerkene og hopper på bølgene. Man trenger ikke en RIB for sånt, det holder med en gammel glassfiberbåt man ikke er redd for, føler jeg.
Det er ikke så veldig ofte vi gjør det lengre, både fordi pappa og jeg sjelden er på hytta samtidig og fordi jeg snart er tretti og mine anmodninger om båthopping ikke lenger møtes med like stor entusiasme. Jeg kunne jo godt ha hoppet med båten selv, men motoren er like gammel som båten og det skal en viss styrke til for å starte den.

(Det aner meg at båtmotorens tilårskommenhet også er en faktor i de senere års mangel på langturer, siden det slett ikke er sikkert man kommer begge veier med hjulvispen.)

Uansett: Da jeg var såpass ung at min far fremdeles insisterte på at jeg måtte ha redningsvest på i båten, dro vi avgårde til en av holmene ute i innseilingen til Kragerø. Det var knallvær og vi stanset ved den nå nedlagte flytende iskiosken og kjøpte Gullpinne. Vi klatret i land på en liten bit land midt i vannet og leste Donald og spiste potetgull. Pappa fisket og jeg badet.
Så skyet det over.
Og om pappa og jeg er surmagede pessimister ellers i livet, er vi ubetingede væroptimister. Vi gløttet opp på skyene og avgjorde at dette slett ikke var noen grunn til å vende snuten hjemover — det blåste jo godt, så skyene ble nok straks borte.
Dette viste seg å være helt feil konklusjon, for kun kort tid etterpå begynte det å regne kraftig. Vi samlet sammen greiene våre og hoppet i båten, startet motoren og suste hjemover.
I minst to hundre meter, før båten helt åpenbart var nær å kantre og synke. Far styrte båten mens jeg frenetisk øste, og vi karret oss til land på en av hytteholmene. Vi søkte tilflukt på en overbygget terrasse og glante ut på været. I fire og en halv time. Etterpå brukte vi godt over en time på å heve båten og tømme den for vann. Motoren startet og vi suste helt hjem, hjertelig enige om at det hadde vært en aldeles strålende tur.

Jeg husker ikke så godt hva det var vi snakket om mens vi så på stormen og det svære, mørke havet, men jeg husker de våte mariekjeksene og de salte potetgullflakene, vinden i ansiktet og hvor kald jeg var.
Jeg hadde det så fint.

Værfast er det ingen som vil at du skal være effektiv eller bruke tiden din til noe verdifullt. Ingen ville finne på å foreslå at du drar noe sted eller deltar i noe, du er avskåret fra meningsfylte aktiviteter, alt du egentlig kan gjøre er å sitte der og vente på at været skal bli bedre.
Jeg skulle gjerne vært værfast oftere. Jeg liker inaktivitet, at ting går sakte, at man kan sitte helt stille ganske lenge, at man ikke nødvendigvis må finne på noe.