(17. mai står på en veldig lang liste over ting jeg oppriktig stiller meg helt likegyldig til.)

Pappa: Hei, jenta mi.
Anja: HEI PAPPA, JEG KJØRER GRAVEMASKIN!
Pappa: HVA? Ikke alene, vel?
Anja: Joda.
Pappa: …
Anja: Den veier tolv tonn!
Pappa: …
Anja: Det er moro!
Pappa: Ikke helt alene, vel?

Nå har jeg sagt at det ordner seg i hele dag og hver dag før det, og hver eneste gang jeg har ymtet frempå om at jeg ikke helt har ordner seg-vibben inne har jeg trukket det tilbake øyeblikkelig etterpå, fordi jeg ikke vil at folk skal bekymre seg.
Folk trenger overhodet ikke bekymre seg, men jeg føler allikevel et behov for å få sagt at det går solid til helvete på de fleste fronter, jeg er utslitt og demotivert og forstår ikke hvordan jeg skal klare dette. I år har det knapt gått en uke uten dårlige nyheter, og jeg har gått på tomgang i en måned eller to allerede. Jeg finner ikke lyspunkter og slåss voldsomt uten å få uttelling i det hele tatt og det er jævlig tøft.

Sånn har jeg det.
Det er alt.

2008 går i oppoverbakke. Stadig, stadig.

Av og til er landskapet ålreit allikevel: Jeg baker brød med sirup i så det skal holde seg saftig mens vi bruker pinsehelgen ved havet. Jeg snakker med moren min om nøkler og med faren min om båter. Den er jo din, sier han, gjør som du vil. Til tross for alle mulige gode hensikter stiller vi med like heftig oppakning som alltid på den første turen nedover. Jeg har et klyp om ryggraden mellom skulderbladene og tror det blir borte i morgen — dette har jeg ventet på i et halvt år, hver eneste dag.
Men jeg blir fort stressa. Stressa av sengetøy og håndklær, stressa av vinkartongen og matinnkjøpet, stressa av kaffetermoser og brødbaking.

Det som er tøffest med denne fjellsiden av et år er at alt gir meg pusteproblemer. Det kjipe og det fine. Uansett trenger jeg noen timer uten lyd etterpå.
Dette er en øvelse i stadige utmeldinger.

Det er vanskelig å like meg, for meg selv og sikkert for andre, når tankene mine og ordene mine spinner monomant på hva jeg skal gjøre nå. Selv om jeg forsøker å unngå det, er annethvert innpust ledsaget av tanker på penger og jobb og penger og gjeld og fortid og fremtid og hva som kan gjøres og hva som ikke ble gjort og hvordan jeg kan rette det opp nå og hvordan jeg ikke kan.
Det er ikke urettferdig. Det er et ord folk ofte bruker når jeg forteller dem om hvordan jeg har det og hvorfor det er sånn. Det er vanskelig og ganske vilkårlig og oppleves av meg som står midt oppi det som tildels ganske personlig ganske ofte, men det er det ikke. Det er rutiner og regler som følges og automatiske prosesser som dundrer som hurtigtog gjennom et landskap hvor jeg tilfeldigvis er elgen som har surret seg ut på skinnegangen.
Tilfeldigheter. Uflaks. Uheldige og ukloke valg der hvor stier skiltes.

Jeg får aldri sove ombord på transportmidler. Ikke i bil eller i båt eller i fly eller tog. Det er samme greia med transportetapper i livet: Jeg får ikke slappet av før det har ordnet seg, i alle fall litt, i alle fall midlertidig. Jeg må være et eller annet sted.

Dette er en tankerekke som er fiks ferdig i hodet mitt, men som jeg — år etter år etter år, for faen — ikke finner ord til. Det blir for ekstremt. Det blir for tamt. For tullete, for snilt, for hemningsløst, for vilt. Det blir ravende galskap eller en lettbent spøk uten at det er ment å være noen av delene.
Det er bitende ironisk, for det er nettopp dette strebendet etter balanse jeg av og til vil til livs.

Jeg snakker ikke om vi jenter eller kvinner generelt fordi jeg selv aldri har erfart noen av disse ordsammenstillingenes faktiske eksistens — ikke et samlet jentekor som jubler i delt glede over en helt fantastisk strikkeoppskrift i seneste Allers eller et førstemaitog av kvinner generelt som tar natta tilbake.
Jeg snakker om meg. Jeg er den kvinnen jeg vet noe om. Jeg er den kvinnen jeg vet alt om. Ellers vet jeg litt om noen andre kvinner, slik jeg vet litt om en del menn.
Man kan ganske enkelt ikke kjenne noen andre så godt at man kan si noe spesielt viktig om dem. Og det er langt færre ting som er allmenngyldige enn jeg tror, det har jeg også oppdaget. (For eksempel: Jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes mennesker som ikke liker epleyoghurt. Epleyoghurt er jo godt. Men en del mennesker jeg kjenner hevder at de slett ikke liker epleyoghurt, og jeg kan ikke godt begynne å mistro dem eller deres sinnsfriskhet av den grunn. Så ikke alle liker epleyoghurt, selv om epleyoghurt er godt. Det er ikke alle som synes det er digg med sex. Det er noen som ikke ønsker seg kjæreste. Det finnes folk som ikke synes det er pent med fregner. Og så videre i det uendelige. Det er helt omvendt av sangen, egentlig: Det er inni vi er ulike. Selv om ulikhetene av og til kan virke helt bagatellmessige, blir summen av dem gedigne gap og så kan vi stå på kanten av hvert vårt stup og rope til hverandre og forsøke å ikke reflektere alt for mye over hva den andre egentlig hører oss si.)

Det jeg ofte tenker på er at jeg hadde hatt mye å vinne på å skru ned impulskontrollen min noen hakk.

Jeg er en forholdsvis smart kvinne.
Jeg har ingen utdannelse og tjener dårlig, men jeg har gode allmennkunnskaper, høy teknisk innsikt, en kvikk hjerne og gode læreevner. Jeg har og ville klart meg etter et eventuelt samlivsbrudd. Jeg trenger nesten aldri hjelp til noe. Jeg må sjelden anstrenge meg for å forstå ting, og gjør en bevisst innsats for å forstå og beherske verktøy jeg må bruke. Jeg har få mellommenneskelige problemer, og går lett overens med de jeg trenger å gå overens med. Jeg uttrykker meg relativt klart og har en noenlunde idé om hva som er greit og hva som ikke er greit for meg. Jeg har mange gode sider og ditto dårlige og er mer eller mindre forsonet med begge versjoner av Anja.

Jeg er også uhyre behersket.
Jeg er nesten alltid rimelig og nyansert.
Jeg kan slenge med leppa som de fleste andre, men i møte med et annet menneske gjør jeg mitt ytterste for å forstå og tilpasse min reaksjon til situasjonen. Det mest upassende jeg gjør er å gråte når jeg ikke burde gjort det, og da ber jeg om unnskyldning og skjerper meg.

Er dette galt?
Nei, slett ikke. Men er det alltid riktig? Hadde det kanskje av og til vært bedre om personen jeg møtte fikk reptilhjernereaksjonen min i fleisen?

Jeg tror det.
Jeg tror rett og slett at det hadde vært sunt og bekreftende for meg å bli tålt når jeg egentlig er sosialt uakseptabel. Jeg tror dessuten at de fleste av oss tåler langt mer enn antatt. Jeg tror faktisk at det hadde vært rent ut styrkende for meg å sterkere markere hva som er huden min og hva som er luften rundt, og hvor det er lov å surre rundt med klørne ute og skarpe tenner.
Jeg synes du, for eksempel, skal få lov til å ta med deg alt det som har skjedd med deg inn i samtaler med andre mennesker. Og bli sint eller glad når noen skrubber borti ekstra tynn eller ekstra tykk hud.
Da blir vi litt bedre kjent og skjønner litt mer av ekkoropene fra hverandres stup. Kanskje vi tør å rope litt høyere også. Kanskje vi evner å skjønne når vi skal holde kjeft. Mulighetene er uendelige.

Noen vil at man hele tiden skal stille spørsmål. Dette blir ofte anbefalt som god kommunikasjon. Utsetter du meg for slik kommunikasjon kommer jeg til å mistenke deg for 1) å ha varig svekkede sjelsevner og 2) å være nærmest patologisk uinteressant. Jeg forstår, på sett og vis, at det er fint av deg å oppfordre meg til å snakke om meg, men jeg klarer dette helt selv og trenger ikke leies gjennom samtalen.
De som synes at det er OK med ledespørsmål og venter på et rom å uttale seg i synes sikkert jeg er megalomanisk og dominerende, for jeg mener at samtaler skal funke på et helt organisk plan, hvor alle kommer med det de har og hopper inn der de får landjord under de verbale fotsålene, slik at praten blir et langt togsett av blandet bevissthet.
Det er greit for meg at én snakker uavbrutt i fem minutter. Det er greit for meg at det er meg, det er greit for meg at det er deg. Jeg skal høre etter. Det er jo derfor jeg sitter der.

Jeg synes også at folk burde snakke mer om seg selv.

Jeg er eldre enn pappa var da jeg ble født og yngre enn mamma var. Jeg har planene klare maks tre uker frem i tid. På tidlige morgenhjul i Jeepen gjennom Vestfold en lørdag morgen. Pinsehelg med havlukt. Tykke skiver landbrød med ost og tomat, kaffe på termos, termokopper, frokost på svaberget. Ikke noe værforbehold — på kjøkkenet er taket gjennomsiktig, vi kan uansett spise med himmelen rett over hodene.
Tretti er det nye tjue.
Jeg er smidig som en unge, i kroppen og i hodet. Når jeg blir syk så sutrer jeg.

Det som slår meg som så sant og selvfølgelig og sjelden reflektert over er at man eier forskjellige ting av de tingene man eier sammen. Alle mobiltelefoner, selv min, er hans. Kameraene er mine. PC-ene er mine, også hans — jeg får bruke hans mens han spør før han bruker min og helst unngår det. TV-en er hans. Bokhyllene er mine. Sofaen er min. DVD-ene er hans, det samme er stereoanlegget (men høyttalerne tilhører meg). Lysestakene er hans, selv om det som oftest er jeg som kjøper dem. Kaffekvernen er min, men presskannen tilhører ham.
Her i vår lille verden er det to mindre menneskeverdener med forskjellige baner og kretsløp og satelitter som vikler seg inn i hverandre og løs fra hverandre på kirsebærgulvet.

Well, all children are sad
but some get over it.
Count your blessings. Better than that,
buy a hat. Buy a coat or pet.
Take up dancing to forget.

Forget what?
Your sadness, your shadow,
whatever it was that was done to you
the day of the lawn party
when you came inside flushed with the sun,
your mouth sulky with sugar,
in your new dress with the ribbon
and the ice-cream smear,
and said to yourself in the bathroom,
I am not the favorite child.

My darling, when it comes
right down to it
and the light fails and the fog rolls in
and you’re trapped in your overturned body
under a blanket or burning car,

and the red flame is seeping out of you
and igniting the tarmac beside you head
or else the floor, or else the pillow,
none of us is;
or else we all are.

Margaret Atwood kan jammen meg være hjerterå, tenker jeg av og til. Men jeg vet jo at Margaret Atwood elsker oss, på ordentlig og virkelig og inderlig.
Og når man leser noe og noe annet enn det som står der trer frem, en skjult ømhet bak teksten som et smil som aldri når munnen på slutten av en slitsom dag, et skinn i øynene som man ikke kan forklare og egentlig ikke se, bare tro på, da kan det være trøsten man leter etter, håpet man trenger, noe fint i en verden som ellers ikke er så fin som man kunne ønske.

Noen ganger.

You fight your superficiality, your shallowness, so as to try to come at people without unreal expectations, without an overload of bias or hope or arrogance, as untanklike as you can be, sans cannon and machine guns and steel plating half a foot thick; you come at them unmenacingly on your own ten toes instead of tearing up turf with your caterpillar treads, take them on with an open mind, as equals, man to man, as we used to say, and yet you never fail to get them wrong. You might as well have the brain of a tank. You get them wrong before you meet them, while you’re anticipating meeting them; you get them wrong while you’re with them; and then you go home to tell somebody else about the meeting and you get them all wrong again. Since the same generally goes for them with you, the whole thing is really a dazzling illusion empty of all perception, an astonishing farce of misperception. And yet what are we to do about this terribly significant business of other people, which gets bled of the significance we think it has and takes on instead a significance that is ludicrous, so ill-equipped are we all to envision one another’s interior workings and invisible aims? Is everyone to go off and lock the door and sit secluded like the lonely writers do, in a soundproof cell, summoning people out of words and then proposing that these word people are closer to the real thing than the real people that we mangle with our ignorance every day? The fact remains that getting people right is not what living is all about anyway. It’s getting them wrong that is living, getting them wrong and wrong and wrong and then, on careful reconsideration, getting them wrong again. That’s how we know we’re alive: we’re wrong. Maybe the best thing would be to forget being right or wrong about people and just go along for the ride. But if you can do that — well, lucky you.

Dette er fra boken jeg strever så med. Den er fin og gir en veldig motstand.