Så den siste kvelden han som er blitt en av mine nærmeste venner er her går vi ut og spiser. Da vi har spist ferdig og drukket vinen og drukket kaffen og dratt ting ut enda en stund med gatevandring og omfavnelser på Schous plass tråkker vi hver vår vei i snøslapset og jeg drar hjem, han drar hjem, og mitt hjem er i gangavstand mens hans hjem ikke er det mer -- eller har kanskje egentlig aldri vært det en gang, han har sovet på en smal seng i et vardagsrum, spør du meg. Vi snakker om det mens vi spiser, jeg ser ut av vinduet vi sitter ved og ler. Jeg lurer på hvor mange av disse leilighetene som ikke er hjem, men svenske kollektiv. Han peker med kniven på vinduer han har sett ut av på fest, dører han har gått inn for å komme dit, forteller om en leilighet med skylights man kunne åpne og alle som stakk hodet opp av dem for å røyke. En fyr klatret ut og plasserte føttene på snøfangerne eller kanskje i takrenna, og taket var så glatt at han skled ned mot sine egne skotupper med resten av kroppen, men han ble sittende likevel.
Jeg rekker t-banen. Jeg vet det ikke, men drysset rundt i lokalet har mange andre av mine venner sittet mens vi satt og snakket om alt det man ikke vil snakke om. Det er ingen som vil si hadet. Jeg er ikke flink til å ta farvel er en av språkets mest meningsløse fraser, det er ingen som er flinke til å ta farvel, det er ingen som liker det, oppbrudd vi setter pris på er ikke så mye avslutninger som begynnelser, de er ikke virkelige punktum, de er fulle av håp. De er kolon. Når to mennesker tar avskjed er det ofte én som skal reise og én som skal bli, og disse to bedriver forskjellig tegnsetning.
Det er noe annet for den som blir, sier han, men ikke mens vi sitter ved vinduet. Senere.
Jeg nikker og sier hadet, det er jeg som er den som blir.
Jeg sier jeg kommer til å savne deg.
Og vi tråkker avgårde i hver vår retning, med det meste sagt, for sikkerhets skyld. Jeg tror vi ser hverandre igjen. Det eksisterer et vi. Som de fleste andre har jeg inngått et utall allianser i løpet av mitt liv, og noen av dem holdes vedlike mens andre oppløses umerkelig. Hver av dem er et vi som er eller var, dette er.
En del av det er at vi sier det som må sies.
Hadet, for eksempel.
Si noe