Jeg sto varm og rød i kinnene med striper etter de tunge posene i håndflatene og det var sånn som det skal være, leppene mine var rå av kulde og jeg hadde lue på og langt hår og maskaraen skled ut under vippene og den varme innelufta gjorde meg hes, jeg hadde varm vinterjakke og uvante støvletter som sa klakk-klakk-klakk over det glatte kjøpesentergulvet, og vi hadde ikke allverden felles, han og jeg, og ikke skulle det bli oss og ikke skulle det ha vært oss akkurat da heller, for hjemme ventet andre på oss begge, men det var da oss i stjålne øyeblikk nå og da og julegaven som ikke kunne gjemmes i skapet hvor den andres gave måtte ligge var ekstra fint innpakket og lå i vesken min og jeg var bare nesten ikke barn, bare nesten ikke voksen og jeg ventet på ham jeg nesten ikke kjente og nesten visste alt om uten å måtte spørre. Jeg feirer ikke jul, jeg, sa jeg og han lo av meg, men du vil vel ha presang, og ja, jeg ville ha presang for i jula kan man få presanger uten å måtte forklare dem. Kjærligheten holdt på å svelge meg hel mens jeg ventet, en snøfallfølelse i magen og lårene og leggene, jeg var uvante 170 centimeter over bakken, et nytt og uventet utkikkspunkt, og de julehandlende hastet forbi meg og kjøpesenterhøyttalerne spydde ut Absolute Xmas 56 bak meg og over meg og foran meg og akkurat i det han børstet snøen av olajakka si og lette etter meg med øynene begynte klokkeklanggitarene til Pretenders bak meg og over meg og foran meg.

Jesse Jackson, som slåss for borgerrettigheter sammen med Dr. King i sekstiåra og sto nede på parkeringsplassen, eller kanskje ved siden av ham, da samme King ble skutt og drept i Memphis i sekstiåtte, og gikk med Dr. Kings blod på genseren sin på teve dagen etter (femte april), og etterpå gjorde mye annet rart som kanskje ikke alltid var like lett å forstå, gløtter opp på en monitor i Grant Park i Chicago og skjønner at en svart mann nettopp er blitt valgt til president i USA. Folk rundt ham hoier og vifter med flagg. Jackson gråter stille. Hvordan tar man slikt? Hvor monumental er lettelsen? Uansett hva som går til helvete nå har verden unektelig slitt seg et lite knepp av et tannhjul fremover. Hvis man har dyttet og dratt og kjempet for det kneppet i over førti år, er det mulig å ta innover seg lyden når man hører den?

Ladies and gentlemen, the next first family of the United States:

Det har ikke begynt helt ennå. Det begynner den 21. januar neste år. Jeg antar at mannen som lovet døtrene en valp skal irritere meg grundig ved utallige anledninger de neste fire årene, kanskje til og med de neste åtte. Men de neste månedene skal vi være venner.
Jeg var uinteressert i kampanjen. Jeg bryr meg ikke om valgkamp, ikke her og ikke i USA. Under valgkampen er alt satt på pause, og etterpå skal man finne ut av det, hva de egentlig mente, hva de egentlig vil, hva vi vil, hva man kan få til. Jeg leste litt om hver kandidat og foretrakk Obama, men engasjerte meg ikke. Selve valget er noe annet. Og da de fire på bildet kom ut på den scenen hånd i hånd gråt jeg, trøtt og rørt.

Etter 21. januar kan vi snakke om alt det andre.
I mellomtiden: Velkommen tilbake, Amerika.