Ja, jeg vil skrive denne posten, bestemmer jeg meg for, men jeg vil ikke publisere den med en gang — jeg vil ikke at noen skal få lese før jeg har tenkt meg om.
Jeg skriver dette 22. september klokka halv seks. Jeg har sittet med klokkene på og hørt på Åsa Linderborg i Østlandssendingen. Jeg har fått lenke på epost og sendt epost tilbake for å takke og utbrodere. Jeg sier hun er skjønn, Åsa. Jeg roser hennes uttale av morsom, som minner meg om en svensk venninne og gjør meg så usigelig vennlig innstilt. Jeg har fått lenke på epost fordi jeg har skrevet om Mig äger ingen, og om umuligheten av å forstå andre, og om at det går an å klare seg, og om at det går an å være glad i både seg selv og andre med et annerledes utgangspunkt.
Jeg skrev posten fordi jeg ikke helt kunne tro at jeg hadde kjøpt og lest og likt boken. Jeg pleier aldri å lese slikt, oppvekstskildringer fra Skandinavia, barndom, trasige forhold, bla bla. Jeg vokste opp i Skandinavia under tilsynelatende traurige kår selv og føler intet spesielt bånd til de andre som også gjorde det. Jeg liker boken fordi jeg liker Åsa Linderborg så godt. Og jeg liker at hun har klart seg så fint og at hun står så støtt på sitt sted på denne lille jorden. Vi overlapper litt, hun og jeg, men ikke så mye.
Så hvorfor gråter jeg sånn?
Det er jo ikke for henne. Det er ikke for hennes pappa Leffe, heller. Jeg kjenner ikke dem, og selv om de rører meg er det noe annet som skjer mens hennes rolige jentestemme forklarer og forteller i klokkene mine. Jeg leet ikke et øyelokk da jeg leste boken — ikke at jeg egentlig pleier å gråte av litteratur. Jeg lo av og til, smilte — det var mange ting jeg kjente igjen, og når jeg kjenner igjen noe får jeg et spesielt smil: 
Jeg er ikke sikker på hvordan jeg har gjort det, men den veldige følsomheten som det vanskelige lenge pådyttet meg — den nakenheten jeg skjemtes så over — den har blitt borte (eller kanskje ikke følsomheten, kanskje ikke nakenheten eller en gang at jeg er sårbar på det, men skammen og bekymringene).
For jeg er ikke bitter eller spesielt ulykkelig. Åsa Linderborg sier i intervjuet at hun er utrolig kjedelig, slik folk som stort sett har det bra er, og det er jeg også. Jeg er et helt og kjedelig menneske. Jeg har en fortid som er vond og god, og den får være med meg nå, selv om tidsperspektivet mitt alltid vil si meg at fortiden, sånn som fremtiden, rett og slett ikke er sann — ikke gyldig slik akkurat nå er. Som mange unger som var rare en gang har jeg omfavnet det normale for alt det er verdt. Se den grå genseren min.
Jeg griner fordi jeg plutselig er så normal som jeg føler meg, i tjueto minutter. Er det en dårlig forklaring? Jeg forstår at det er det. Normalitetsspekteret er så latterlig enormt. Det er vanskelig å være noe annet enn helt vanlig. Jeg griner fordi noe som alltid har vært helt vanlig for meg får være vanlig i radioen. Jeg griner fordi en blid kvinnestemme forteller, forklarer, tar forbehold, sier mårsåm, er tilstede og uanstrengt.
Det er ikke farlig, dette her. Mennesker som er glad i hverandre sviker hverandre nesten alltid, og det er vondt, men ikke farlig eller skammelig.
Det er helt vanlig.
Det er helt vanlig å ha det vondt. Det er helt vanlig å ha hatt det vondt. Og det er normalt og tilgivelig å ikke ville ha byttet det bort, fordi det var fint også.
Jeg er overveldet fordi jeg er tretti år og kan kjenne på det eller la være. Da jeg fikset alt for alle tidligere i år sa faren min (lett parafrasert) at det hadde han faen meg ikke trodd. Jeg sier det samme om denne ledigheten, denne evnen til å gråte fordi det var så jævla vanskelig. Noen ganger var det jævla vanskelig og mens det skjedde var det ekstra viktig å ikke gråte nettopp derfor. Det føltes så farlig å røpe seg. Men nå?
Nå er det greit. En gang skal jeg dø, og dette skal være livet jeg har hatt, fra begynnelse til slutt. Og jeg er ikke redd.
01/10 2008 klokken 22:19
[lest og hørt]
01/10 2008 klokken 22:28
Du skjønner noe når du poster en sånn kommentar, og jeg synes det er fint og setter sånn pris på det. :)
01/10 2008 klokken 22:48
“Det er ikke farlig, dette her. Mennesker som er glad i hverandre sviker hverandre nesten alltid, og det er vondt, men ikke farlig eller skammelig.
Det er helt vanlig.”
<3
Du er så jævla bra, Anja.
01/10 2008 klokken 22:53
Jeg har mine øyeblikk. :)
02/10 2008 klokken 08:49
Utrolig fin post. Ble litt fuktig i øyekroken selv av å lese den. Nå skal jeg høre på østlandssendingen.
02/10 2008 klokken 23:20
så fint.
det var godt å lese.
03/10 2008 klokken 07:22
Akkurat no på morningen- klokka litt over sju i trønnderlainn- så finnes det bare en Anja
God Bless Slutt
03/10 2008 klokken 16:55
Takk!
04/10 2008 klokken 10:58
Tusen takk til dere også. (Intervjuet er virkelig verdt å høre, hun er en rørende person.)
25/11 2008 klokken 01:40
Wow. For eit innlegg! Det var mitt første møte med bloggen din, og det var eit vakkert møte. Du blei kjapt ein favoritt.
Lukke til på Tordenbloggen!