Tim Kasher er en av verdens aller beste menn. Dette vet jeg med sikkerhet, for jeg har stått i umiddelbar nærhet av ham opptil flere ganger (ok, to). Han er tøff i to band (hvilket åpenbart betyr at han er enormt tøff): Cursive og The Good Life. Han er en proto-emo. Jeg lurer på om de små emoene vet hvilken fantastisk musikk vi store emoer hører på mens de våser rundt med, øh, Fall Out Boy og My Chemical Romance (jeg er ikke så oppdatert på emorørsla).
Siden det er oktober-snart-november og alt er ganske trist og leit, passer det utrolig godt med både The Good Life og Cursive. Du er kanskje blant dem som synes det er fint med høst og overmåte stas at det kommer snø, og i så fall tror jeg nok sikkert du kan hoppe over disse videoene. Hvis du derimot har dine fakulteter i behold, bør du høre (ikke like påkrevet å se). At ikke The Ugly Organ fra 2003 er et av tidenes mest solgte album beviser utelukkende at 1) folk er idioter og 2) de eier ikke smak.

Some Red Handed Sleight of Hand

Art is Hard

The Recluse

Butcher the Song

Driftwood: A Fairy Tale

A Gentleman Caller

Bloody Murderer

 Sierra

Staying Alive

Jeg er usunn på et mye dypere plan enn at jeg spiser for mye sjokolade. Det har jeg alltid vært. Det står en dør på gløtt i meg som har slått seg, og jeg står ved den og titter ut på alt som er drøyt. Noen ganger er det jeg som er drøy (ofte er det jeg som er drøy).
Alt som er usunt og urimelig og farlig og feil og slemt og utilrådelig og overtredende finner strenger å spille på i meg. Når jeg leser eller ser film eller hører på musikk eller snakker med dem jeg er glad i om ting jeg er interessert i har jeg tilbakevendende leitmotifs som surrer og går, små personlighetsjingler som klinger sprøtt i bakgrunnen slik at du aldri skal glemme hva som driver meg. Jeg drøfter og dissekerer selvmord og utroskap og drap og sykdom og krig og terrorisme og perversjoner og fetisjer og syndromer og komplekser. Pillemisbruk og sjalusidrama og hysteri og det overveldende. Jeg vil helst høre om folk som ljuger og bedrar og angrer og ikke angrer og ombestemmer seg og skader seg selv og andre på de minst overlagte, mest sårende vis.
Jeg vil sove i seksten timer av døgnets tjuefire, bruke de gjenværende åtte til å sitte med klokkene på og høre på Elliott Smith, jeg vil tatovere navnet hans på kroppen min og finne ordene som er riktige. Jeg leser om sex og vold og folk som er jævlige mot hverandre og mener det og ikke mener det. Jeg tenker på øyeblikket i leiligheten med kjæresten innestengt på badeværelset, bankingen på døren, sinnet og tristheten som fortrenger alt annet, kniven i hjertet på en ren innskytelse og det kunne like godt vært meg, det kunne like godt vært deg. Jeg tenker på andre låste dører, jeg tenker på øyeblikk som løper avgårde med en, jeg tenker på raseri som sprer seg som blekk i vann og jeg vet, jeg vet at det kunne vært meg, det kunne vært deg, det kunne vært hvem som helst jeg kjenner, for vi gjør sånt, og hvis vi ikke gjorde sånt kunne vi ikke gjort dette heller:

She asked me are you a pretty dancer
But I don’t think I’m going to answer

Happy Birthday. It is a big day, big as the roof of the whole southwest sky. You have thought it over. There is the high board. They will want to leave soon. Climb out and do the thing.
Shake off the blue clean. You’re half-bleached, loose and soft, tenderized, pads of fingers wrinkled. The mist of the pool’s too-clean smell is in your eyes; it breaks light into gentle color. Knock your head with the heel of your hand. One side has a flabby echo. Cock your head to the side and hop — sudden heat in your ear, delicious and brain-warmed water turns cold on the nautilus of your ear’s outside. You can hear harder tinnier music, closer shouts, much movement in much water.
The pool is crowded for this late. Here are thin children, hairy animal men. Disproportionate boys, all necks and legs and knobby joints, shallow-chested, vaguely birdlike. Like you. Here are old people moving tentatively through shallows on stick legs, feeling at the water with their hands, out of every element at once.
And girl-women, curved like instruments or fruit, skin burnished brown-bright, suit tops held by delicate knots of fragile colored string against the pull of mysterious weights, suit bottoms riding low over the gentle juts of hips totally unlike your own, immoderate swells and swivels that melt in light into a surrounding space that cups and accommodates the soft curves as things precious. You almost understand.

Jeg savner deg, jeg savner deg, jeg savner deg. Jeg leser og griner. Jeg savner deg.

Gjenkjennelsesfaktoren er høy, spesielt nå som det er så mørkt om kvelden.

Someone’s always coming around here trailing some new kill
Says, «I seen your picture on a hundred dollar bill»
And what’s a game of chance to you, to him is one of real skill
So glad to meet you
Angeles
Picking up the ticket shows there’s money to be made
Go on and lose the gamble, that’s the history of the trade
That you add up all the cards left to play to zero
And sign up with evil
Angeles
Don’t start me trying now
Because I’m all over it
Angeles
I could make you satisfied in everything you do
All your “secret wishes” could right now be coming true
And be forever with my poison arms around you
No one’s going to fool around with us
No one’s going to fool around with us
So glad to meet you
 Angeles

Ja, jeg vil skrive denne posten, bestemmer jeg meg for, men jeg vil ikke publisere den med en gang — jeg vil ikke at noen skal få lese før jeg har tenkt meg om.

Jeg skriver dette 22. september klokka halv seks. Jeg har sittet med klokkene på og hørt på Åsa Linderborg i Østlandssendingen. Jeg har fått lenke på epost og sendt epost tilbake for å takke og utbrodere. Jeg sier hun er skjønn, Åsa. Jeg roser hennes uttale av morsom, som minner meg om en svensk venninne og gjør meg så usigelig vennlig innstilt. Jeg har fått lenke på epost fordi jeg har skrevet om Mig äger ingen, og om umuligheten av å forstå andre, og om at det går an å klare seg, og om at det går an å være glad i både seg selv og andre med et annerledes utgangspunkt.
Jeg skrev posten fordi jeg ikke helt kunne tro at jeg hadde kjøpt og lest og likt boken. Jeg pleier aldri å lese slikt, oppvekstskildringer fra Skandinavia, barndom, trasige forhold, bla bla. Jeg vokste opp i Skandinavia under tilsynelatende traurige kår selv og føler intet spesielt bånd til de andre som også gjorde det. Jeg liker boken fordi jeg liker Åsa Linderborg så godt. Og jeg liker at hun har klart seg så fint og at hun står så støtt på sitt sted på denne lille jorden. Vi overlapper litt, hun og jeg, men ikke så mye.

Så hvorfor gråter jeg sånn?
Det er jo ikke for henne. Det er ikke for hennes pappa Leffe, heller. Jeg kjenner ikke dem, og selv om de rører meg er det noe annet som skjer mens hennes rolige jentestemme forklarer og forteller i klokkene mine. Jeg leet ikke et øyelokk da jeg leste boken — ikke at jeg egentlig pleier å gråte av litteratur. Jeg lo av og til, smilte — det var mange ting jeg kjente igjen, og når jeg kjenner igjen noe får jeg et spesielt smil:

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg har gjort det, men den veldige følsomheten som det vanskelige lenge pådyttet meg — den nakenheten jeg skjemtes så over — den har blitt borte (eller kanskje ikke følsomheten, kanskje ikke nakenheten eller en gang at jeg er sårbar på det, men skammen og bekymringene).
For jeg er ikke bitter eller spesielt ulykkelig. Åsa Linderborg sier i intervjuet at hun er utrolig kjedelig, slik folk som stort sett har det bra er, og det er jeg også. Jeg er et helt og kjedelig menneske. Jeg har en fortid som er vond og god, og den får være med meg nå, selv om tidsperspektivet mitt alltid vil si meg at fortiden, sånn som fremtiden, rett og slett ikke er sann — ikke gyldig slik akkurat nå er. Som mange unger som var rare en gang har jeg omfavnet det normale for alt det er verdt. Se den grå genseren min.

Jeg griner fordi jeg plutselig er så normal som jeg føler meg, i tjueto minutter. Er det en dårlig forklaring? Jeg forstår at det er det. Normalitetsspekteret er så latterlig enormt. Det er vanskelig å være noe annet enn helt vanlig. Jeg griner fordi noe som alltid har vært helt vanlig for meg får være vanlig i radioen. Jeg griner fordi en blid kvinnestemme forteller, forklarer, tar forbehold, sier mårsåm, er tilstede og uanstrengt.
Det er ikke farlig, dette her. Mennesker som er glad i hverandre sviker hverandre nesten alltid, og det er vondt, men ikke farlig eller skammelig.
Det er helt vanlig.

Det er helt vanlig å ha det vondt. Det er helt vanlig å ha hatt det vondt. Og det er normalt og tilgivelig å ikke ville ha byttet det bort, fordi det var fint også.

Jeg er overveldet fordi jeg er tretti år og kan kjenne på det eller la være. Da jeg fikset alt for alle tidligere i år sa faren min (lett parafrasert) at det hadde han faen meg ikke trodd. Jeg sier det samme om denne ledigheten, denne evnen til å gråte fordi det var så jævla vanskelig. Noen ganger var det jævla vanskelig og mens det skjedde var det ekstra viktig å ikke gråte nettopp derfor. Det føltes så farlig å røpe seg. Men nå?

Nå er det greit. En gang skal jeg dø, og dette skal være livet jeg har hatt, fra begynnelse til slutt. Og jeg er ikke redd.

I dag er bare bekymring og savn.
Jeg bekymrer meg for noen og savner andre. Enkelte overlapper og blir både engstet for og lengtet etter. Dagen har vært preget av at jeg går og kjenner på et ubehagelig gnag jeg ikke kan finne årsaken til — noe er i veien, noe er helt aldeles galt, og jeg aner ikke hva det kan være.
Kanskje jeg bare er sliten. Kanskje det er været. Årstiden. Hormoner.

Savn er en underlig følelse som minner om dårlig samvittighet og kan forveksles i uoppmerksomme øyeblikk. Jeg er et fugleskremsel av overdrevne smil, jeg skremmer bort de fleste med lykkehungrig overkompensasjonsmedfølelse — i de øyeblikkene jeg tror at jeg har gjort noe galt, at det er noe jeg har glemt å gjøre eller noe jeg har gjort jeg ikke burde. En tomhet der noe skulle vært. Et anjaformet hull i tilværelsen selv.
Så viktig er jeg ikke. Men. Men men. Så viktige er mange andre i mitt liv. Jeg håper dere har det bra. Jeg håper dere sover godt og får nok frisk luft. Jeg håper ingen vanskelige hemmeligheter tynger. Jeg er glad i dere.