«Hva er greia med den jævla motorsaga?»
Noe har skjedd, og jeg skjønner at spørsmålsstilleren er lei. Jeg er effektiv når jeg vil noe — jeg kan umulig vente med å effektuere en slik fantastisk livsforbedring, det må skje med en gang! Så ting andre har brukt sitt foreløpige voksenliv på å beherske skal jeg i løpet av noen stakkarslige sommerhelger tilegne meg en like god oversikt over.
Jeg gikk lenge omkring i den tro at jeg ikke var spesielt praktisk. Mange tommeltotter. Svært klønete. Liten kapasitet for det detaljerte og fiklete.
Alt dette er forsåvidt riktig. Jeg er ikke detaljorientert. Jeg er ikke nøyaktig. Jeg er uvøren og også ganske lat. Jeg liker å få ting gjort uten å bruke tid på det. Jeg har aldri kladdet noe i hele mitt liv. Jeg skrev norskeksamen rett inn hver eneste gang (men fikk jeg noen gang M? Nei. Fikk jeg noen gang fem? Nei.), med mørkeblå penn, jeg monterer IKEA-møbler med dødsforakt. Jeg driller meg selv i hånden.
Men: Jeg kan bruke en jævla drill. Hvorfor jeg en gang var overbevist om at dette var en komplett umulighet er helt uforståelig nå. Jeg kan bruke både drill og slagdrill og enorme Hilti-greier som veier omtrent like mye som meg. Jeg kan borre i stein. (Jeg kan også nesten brekke alle bena i overkroppen fordi borret glipper i hullet og drillen fortsetter å drille, men det foresvever meg å være temmelig irrelevant.) Jeg kan bruke stikksag. Jeg kan bruke sirkelsag. Jeg kan innbitt hevde at jeg synes det nærmest er morsomt, selv om dette er løgn. Jeg kan det. Jeg kan dét.
Jeg kan bygge ting, for faen. Jeg kan reparere.
Og resultatet blir tilfredsstillende.
Og det ble viktig for meg, en gang i fjor eller i år. Nå vil jeg gjøre alt dette for å kunne gjøre det. Jada, det finnes noen her som er sterkere enn meg og som utvilsomt har en mye større naturbegavelse for snekring og kutting og skruing, og han påpeker det.
Da påpeker jeg at statistisk sett vil han dø før meg. Memento føkkings mori, sier jeg. Husk at du skal dø. Derfor kan jeg skifte dekk og olje selv om jeg ikke har lappen. (Å kjøre bil er en annen greie — der er det i stedet snakk om å innse sine begrensninger. Det har ikke så mye med praktiske kunnskaper å gjøre som med at jeg hittil i livet har forsøkt å drepe færrest mulig av mine medmennesker og det akter jeg å fortsette med.)
Og derfor står jeg der, med en gul motorsag i hånda, mens min hjertenskjær skuer bekymret mot naboens strømledninger. Han holder tafatt i et blått reip som er godt festet til treets stamme, høyt oppe. Han ikke bare husker at han skal dø: Han frykter for sitt liv i mer umiddelbar forstand.
Men dette er ikke noen dagbladartikkel: Jeg kutter ned treet, det faller pent innover i skogen (han trekker, jeg sparker og dytter) og etterpå hugger vi ved. Utrolig mye ved. Det er veldig kjedelig. Jeg sier det nesten er litt gøy.
Når jeg holder på sånn er det ikke noe politisk statement. Jeg gjør det ikke for kvinnesaken, liksom. Jeg står ikke på barrikadene og forviser de gamle kjønnsrollene til Mordor. Jeg tar vare på meg selv. Jeg forsikrer meg om min egen kompetanse.
Jeg har aldri forstått hvordan noen så sikkert kan gå ut fra at de får til ditt og datt når de aldri gjør det. Det kan jeg sikkert, men mannen kan ta det, det går så mye raskere for ham og han har interesse av det. Jeg vet ikke hvor ofte jeg hører dette, og jeg hører det i alle mulige sammenhenger — dekkskifte; snømåking; bæring; montering av baderomsinteriør. Det er da for faen ingen som har interesse av snømåking. Hva om han ikke er der? Hva om hun finner ut at hun ikke kan det allikevel?
Jeg ville ikke bli sånn.
Jeg kommer ikke til å bli sånn, for endringen var nærmest umiddelbar da jeg først tok tak: Noen uker etter at jeg, uten å ha noen idé om hvordan, monterte kjøkkeninnredning på jobben ble jeg introdusert til en vikar ikke bare som hun kreative (det har jeg vært hele tiden) men også hun praktiske. Jeg sa ikke noe, jeg bare håndhilste pent, smilte og gikk for å rydde snø foran rømningsveiene.