Jeg pleier ikke bomme bort sigg til folk jeg anser som åpenbart for unge til å kjøpe sjæl i butikken. Folk som er gamle nok til å kjøpe sigaretter selv pleier ikke å be om å få bomme. Jeg er litt usikker på hvilken kategori den becapsede gutten på den andre perrongen hører til i. Lueskyggen hans er helt flat, fra siden ser det ut som om han har en tallerken på hodet. Han har bandana under skyggelua, noe mønstrede greier. Han snakker i en liten mobiltelefon som blinker hver gang han er stille, og han slenger på bena for å bevege seg fremover. Buksene hans sitter så lavt på hoftene at han nok er pent nødt til å bruke denne metoden for fremdrift. Han har en genser uten hette og en stor, varm jakke på, for varm, kanskje, for han har ikke lukket glidelåsen. Hvis det ikke var mandag morgen ville jeg kanskje sagt nei: Han roper til meg over jernbanesvillene, spør om jeg har røyk å bomme bort, og jeg har tenkt å si nei, jeg, men han slenger på disse ubehjelpelige bena sine og propellerer seg bort til kanten av plattformen, titter med skakket hode på meg, han er tidlig oppe, jeg er tidlig oppe, jeg kjenner trang til mange ting selv, penger på konto, fersk kaffe i pappkrus, to måneders uavbrutt ferie, nye sko, en ny iPod atter en gang, en annen telefon enn den jeg har, togsetet og boka mi, David Foster Wallace i live i California, lydisolering, et annet lys, en annen frisyre, et nytt smykke — og jeg sympatiserer. Mandag morgen er ikke vår venn, da får vi i stedet være hverandres. Så jeg hvisker hest frem at joda, det har jeg helt sikkert, men — (jeg gidder ikke gå bort til den andre jævla perrongen, gitt, det får være måte på medmenneskelig varme) og han nikker inneforstått med dette og hopper ned på skinnegangen, valser bort til gjerdet og rekker hånden mot meg. Jeg donerer en sigarett til den utstrakte hånden og irettesetter ham smilende. Nå må du være forsiktig. Det er helt meningsløst å si noe sånt: Gutten står aldeles midt i skinnegangen og allverdens forsiktighet gjør ikke dét til noe annet enn hva det er. Hjernen min leker med ord som idiotisk og livsfarlig og utrygt, men han har fått siggen han ønsket seg og vraltet seg tilbake til perrongen, han rakk til og med å takke pent, han har tent røyken sin og samtaler intenst i telefonen igjen — hvem er det egentlig alle driver og ringer til klokka halv sju om morgenen? Mødrene sine? Hei, mamma, jo nå skal du høre, jeg driver og går rundt på togskinnene — Noen ganger er jeg så jævla tantete inni meg, sur og tverr og fiendtlig innstilt til capser med rette skygger eller bukser som ikke dekker baken eller alt for omstendelig hår. Alt er farlig bare fordi det ikke er lov, liksom. Alt jeg ikke ville hatt på meg er ubestridelige tegn på et sinn i sterkt forfall. Hva? Det er jo ikke de som er gærne, det er jeg. Det er sju minutter til toget kommer, det er to hundre meter sikt i hver retning. Riktignok kan ikke gutten gå skikkelig, men han viser ellers ingen tegn til å være mentalt inkompetent. På jobb er det en av storebrødrene (med tallerken på hodet) som prikker meg i skulderen i det han understreker et poeng for moren sin, Anja er kul, hun skjønner det, hakke jeg rett liksom, hæ, og jeg bare smiler, men jeg tenker at tja, jo, jeg har mine øyeblikk, men de er bare øyeblikk og det burde vært en permanent tilstand, selv om jeg fremdeles ikke har tenkt å bomme bort røyk til smågutter, sånn til vanlig.
17/09 2008 klokken 08:52
Mandag morgen er mandag morgen. Da er det lov å gjøre sånne ting. Og jeg kjenner meg igjen i det å, av og til, være tantete og fiendtlig innstilt til capser og bukser på hofta.
17/09 2008 klokken 21:14
Verden bør være mild mot alle på mandag morgen.
Jeg forsøker å utradere min indre kjerring. Hun er ikke noe ålreit.