Men du blir nødt til å slippe, forklarer jeg. Jeg er rolig, jeg er i riktig høyde for øyenkontakt men krever det ikke, jeg er lattermild inni meg men ikke utenpå — det er absurd, sinnssvakt; situasjonen er banal, men hinsides enhver fatteevne. Hvis du ikke slipper, kan han ikke huske og han vil vise pappaen sin at han kan hoppe! Når han har hoppa kan du huske. Men da må du slippe først.
Her snakker vi sekunder. Men hun har ingen sekunder å gi ham og hun er så sint at hun ikke kan snakke, hun bare slipper ut et vanvittig vræl av vilikkevilikkeviiilikkkkke som gir gjenlyd i borettslagsveggene over veien. Jeg tar den korteste tenkepausen jeg kan. Jeg kan ikke gi henne den huska. Jeg kan ikke gjøre det mot gutten som venter på å få vise pappaen sin at han kan hoppe. Han var der først, han har gjort en avtale han trenger hjelp av meg for å få lov til å holde. Han ser så engstelig på meg. Han er høflig og empatisk og strekker seg langt for henne, lengre enn jeg forventer, men ikke så langt som hun krever. Han kjenner henne og forklarer nesten uten et snev av irritasjon at det er sånn og slik med denne huska, da, og peker mot pappas rygg for å vise henne at han må vise ham, og understreker at det er helt sikkert at det er hennes tur etterpå mange ganger, og blir ikke sint eller sutrete. Jeg kan ikke gi slipp på ham for å holde i henne — han trenger meg like mye og anvender all sin kunnskap om livet, på foreskrevet måte, for å løse en forferdelig og uløselig konflikt. Hvis jeg sier at han skal gå ned — for han skal jo hjem allikevel, han, så kommer han til å klatre ned uten å mukke, henge litt med hodet men ikke kjefte eller smelle eller grine, bare klatre ned og gå og ta pappa i hånda. Men selv om dette er en dustegreie, en huske, ti sekunder for å ta fart og ett for å hoppe, kan jeg ikke gjøre det. Hvem skal jeg svike her, tenker jeg, hvem skal jeg ta kontrollen for?

Jeg holder på i to minutter til for å forsøke å nå et punkt hvor jeg kan la begge komme unna med viljen i behold, men det lar seg ikke gjøre. Man har begrensede virkemidler når noen blånekter. Hun er villig til å dø for den huska.
Jeg varsler konsekvenser på slutten av samtalen: Nå må du slippe så han får hoppa, eller så må jeg ta deg bort herfra. Dette presenteres som et valg, men både jeg og huskegutten skjønner at hun ikke har et slikt, valget er bare på liksom.
Hun er fullt på det rene med hva som vil skje og er preemptivt sint. Sintere.
Og jeg tar henne vekk. Vi setter oss sammen i gresskanten. Jeg kan ikke huske å tidligere ha vært gjenstand for et slikt altomfattende raseri. Hun tørrgråter og vil klore meg eller klemme meg eller begge deler samtidig. Jeg stryker henne over ryggen og sier ingenting, men holder blikket hennes hver gang hun søker mitt og venter på at hun skal være klar til å snakke.
Gråten stilner etter noen minutter. Hun er lei seg. Jeg er lei meg. Vi er lei oss sammen, og hun lener seg stadig mer mot brystet mitt.

Jeg er like glad i deg selv om du er sint, vet du, sier jeg når hun er rolig i kroppen, vil ikke mase om huska og hvis tur er når, vil ikke dobbeltparkere avvisninger utenfor nødutgangene hennes. Jeg er slett ikke sikker på om jeg burde sagt noe i det hele tatt, men hun nikker uten å få tårer i øynene, hun synker sammen i fanget mitt og griper etter hånda mi.
Naboen brenner bråte.
Det lukter høst, sier jeg.
Det lukter godt, sier hun.
Og så begynner vi helt på nytt.

«Hva er greia med den jævla motorsaga?»
Noe har skjedd, og jeg skjønner at spørsmålsstilleren er lei. Jeg er effektiv når jeg vil noe — jeg kan umulig vente med å effektuere en slik fantastisk livsforbedring, det må skje med en gang! Så ting andre har brukt sitt foreløpige voksenliv på å beherske skal jeg i løpet av noen stakkarslige sommerhelger tilegne meg en like god oversikt over.

Jeg gikk lenge omkring i den tro at jeg ikke var spesielt praktisk. Mange tommeltotter. Svært klønete. Liten kapasitet for det detaljerte og fiklete.
Alt dette er forsåvidt riktig. Jeg er ikke detaljorientert. Jeg er ikke nøyaktig. Jeg er uvøren og også ganske lat. Jeg liker å få ting gjort uten å bruke tid på det. Jeg har aldri kladdet noe i hele mitt liv. Jeg skrev norskeksamen rett inn hver eneste gang (men fikk jeg noen gang M? Nei. Fikk jeg noen gang fem? Nei.), med mørkeblå penn, jeg monterer IKEA-møbler med dødsforakt. Jeg driller meg selv i hånden.
Men: Jeg kan bruke en jævla drill. Hvorfor jeg en gang var overbevist om at dette var en komplett umulighet er helt uforståelig nå. Jeg kan bruke både drill og slagdrill og enorme Hilti-greier som veier omtrent like mye som meg. Jeg kan borre i stein. (Jeg kan også nesten brekke alle bena i overkroppen fordi borret glipper i hullet og drillen fortsetter å drille, men det foresvever meg å være temmelig irrelevant.) Jeg kan bruke stikksag. Jeg kan bruke sirkelsag. Jeg kan innbitt hevde at jeg synes det nærmest er morsomt, selv om dette er løgn. Jeg kan det. Jeg kan dét.

Jeg kan bygge ting, for faen. Jeg kan reparere.
Og resultatet blir tilfredsstillende.
Og det ble viktig for meg, en gang i fjor eller i år. Nå vil jeg gjøre alt dette for å kunne gjøre det. Jada, det finnes noen her som er sterkere enn meg og som utvilsomt har en mye større naturbegavelse for snekring og kutting og skruing, og han påpeker det.
Da påpeker jeg at statistisk sett vil han dø før meg. Memento føkkings mori, sier jeg. Husk at du skal dø. Derfor kan jeg skifte dekk og olje selv om jeg ikke har lappen. (Å kjøre bil er en annen greie — der er det i stedet snakk om å innse sine begrensninger. Det har ikke så mye med praktiske kunnskaper å gjøre som med at jeg hittil i livet har forsøkt å drepe færrest mulig av mine medmennesker og det akter jeg å fortsette med.)

Og derfor står jeg der, med en gul motorsag i hånda, mens min hjertenskjær skuer bekymret mot naboens strømledninger. Han holder tafatt i et blått reip som er godt festet til treets stamme, høyt oppe. Han ikke bare husker at han skal dø: Han frykter for sitt liv i mer umiddelbar forstand.
Men dette er ikke noen dagbladartikkel: Jeg kutter ned treet, det faller pent innover i skogen (han trekker, jeg sparker og dytter) og etterpå hugger vi ved. Utrolig mye ved. Det er veldig kjedelig. Jeg sier det nesten er litt gøy.

Når jeg holder på sånn er det ikke noe politisk statement. Jeg gjør det ikke for kvinnesaken, liksom. Jeg står ikke på barrikadene og forviser de gamle kjønnsrollene til Mordor. Jeg tar vare på meg selv. Jeg forsikrer meg om min egen kompetanse.
Jeg har aldri forstått hvordan noen så sikkert kan gå ut fra at de får til ditt og datt når de aldri gjør det. Det kan jeg sikkert, men mannen kan ta det, det går så mye raskere for ham og han har interesse av det. Jeg vet ikke hvor ofte jeg hører dette, og jeg hører det i alle mulige sammenhenger — dekkskifte; snømåking; bæring; montering av baderomsinteriør. Det er da for faen ingen som har interesse av snømåking. Hva om han ikke er der? Hva om hun finner ut at hun ikke kan det allikevel?

Jeg ville ikke bli sånn.
Jeg kommer ikke til å bli sånn, for endringen var nærmest umiddelbar da jeg først tok tak: Noen uker etter at jeg, uten å ha noen idé om hvordan, monterte kjøkkeninnredning på jobben ble jeg introdusert til en vikar ikke bare som hun kreative (det har jeg vært hele tiden) men også hun praktiske. Jeg sa ikke noe, jeg bare håndhilste pent, smilte og gikk for å rydde snø foran rømningsveiene.

Jeg kjøpte Mig äger ingen og ble forundret. Jeg pleier ikke kjøpe slike bøker — jeg er nysgjerrig på alt sånt som publiseres og lurer på hva folk har å komme med, men jeg leser det aldri. Eller nesten aldri, må jeg vel si nå.
Det finnes en blafrende fyrstikkflamme av håp i meg, den vil ikke slukkes. Det er derfor jeg er nysgjerrig. Jeg er blitt voksen og har fått ristet på meg nok til at det bare er en liten, liten ild som blinker til omtrent rundt de optiske nervene, og glimtene kan kanskje sees i øynene mine om du møter dem i akkurat riktig øyeblikk (det gjør du ikke, for da er blikket mitt vendt vekk), men jeg er blitt stor på ordentlig og har forblitt min egen.

Jeg er ikke sterk i troen hva noe angår. Alt jeg har er sånne krøllete, forkullede fyrstikker på vei mot den stille, osende døden. Det synes jeg er helt greit. Jeg er ad hoc-pyroteknisk, gi meg øyeblikkene og ordene, gi meg akkurat nå.
Så jeg tror ikke noen kan forstå noen. Biter og brokker, joda, men vi har oss selv med i alt vi opplever, og alle våre omstendigheter er unike — selv om det ikke er stor divergens mellom meg og deg har allikevel noe en eller annen gang skjedd som har gjort oss forskjellige på mange måter, kodet oss om på et helt basalt plan, så A for meg er D for deg, og vi trekker inn andre bokstaver og stemninger også, fordi vi har minner og tanker og kan huske en spesiell lukt eller en sang. Hormoner. Været. Hvem vi var glade i. Utsikten. Penger. Fargen på gresset.
Jeg går ikke omkring og tenker at jeg aldri kan forstå den og den så det er best jeg holder meg unna, det er best vi aldri snakker om noe — jeg forsøker jo å forstå, slik andre forsøker å forstå meg. Jeg tror dette er en ganske fruktesløs øvelse, for det vi eventuelt oppdager er noe i oss selv (en evne til å omfavne, kanskje, et omsorgstalent, eller metoder for å nærme oss det som er annerledes uten å avvise), men den er da vakker — noe av det fineste vi gjør.
Og den gir meg det lille brannblaffet av håp. Om at det skal la seg gjøre.

Jeg er over gjennomsnittlig robust, til tross for mange kontraindikasjoner. Jeg tåler å få et sånt lite håp trampet på, og jeg tror ikke det er noen grenser for hvor mange ganger jeg kan tåle det. Det vil fremdeles være der. Det kan være den lille flammen i seg selv er noe jeg trenger — kanskje noe alle trenger, kanskje det som redder meg gang på gang, kanskje kjernen i denne robustheten.
Jeg fant ikke luft til ilden i denne boken, heller, og er forundret over reaksjonene på den, selv om jeg likte den godt.

Jeg snakker heller stygt om de døde enn de levende, og min pappa lever fremdeles (og måtte det vare så lenge som mulig) — så jeg vil ikke bli så personlig (eller privat) som jeg kanskje burde. Jeg tror alle uansett forstår at jeg på et tidspunkt har delt enkelte livsvilkår med forfatteren.
Kanskje det er derfor jeg ikke i like stor grad som mange andre lar meg berøre. Jeg blir ikke forundret over at livet allikevel kan være fint. Jeg blir ikke overrasket over at et slikt forhold kan være både uutholdelig komplekst og helt ukomplisert:

[…] jag var så tacksam över att jag fått lära känna honom. Tacksam över all okomplicerad kärlek och alla komplicerade erfarenheter.

Jeg vet ikke noe mer om Åsa Linderborg av den grunn. Hvem hun ble, og hvorfor, vet bare hun. Alkoholiserte foreldre er også bare et bruddstykke av noe større. Alt vi lever med er luften vi puster, og puste må vi alltid.

Jeg var første jente født inn i pappas familie på gudene vet hvor mange generasjoner. (Selvfølgelig hadde pappa en mamma, eller, en mutter, faktisk, men sånn er det med familier, sånn er det med min: Enkelte forblir inngiftede.) Jeg var etterlengtet og populær, med lyse fletter og en for meg nå aldeles uforståelig utadvendthet — den var sikkert like uforståelig og mirakuløs for alle andre. (Jeg sang, jeg lagde skuespill, jeg skrev noveller jeg gjerne leste opp for alle, jeg tok tremenningen min i hånda første gang vi traff hverandre og fulgte etter ham, store gutten, på blåbærtur. Han ga meg en diger femkrone han hadde fått av morfaren sin fordi jeg var så liten og søt. Bestefaren min forsøkte å bytte den til seg mot en femtilapp — jeg tipper dette var i 1980, og jeg nektet, for femkroningen passet akkurat som lokk til eggeglasset mitt og dessuten hadde jeg fått den av Are.)
Jeg ble mye omtalt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Jeg fikk delta i alle samtaler om meg selv. Men hvem ligner hun mest på? — for jeg lignet jo ikke, synes folk, selv har jeg alltid fastslått at jeg er helt prikk lik pappa, bortsett fra, selvfølgelig, at jeg er helt annerledes — og pappa eller mamma ville le en helt spesiell latter jeg tror bare kan lokkes frem av en ordløs stolthet, og svare at Anja er helt sin egen.

Det finnes gaver i alle liv som er større enn man kan forestille seg.
Det er det Mig äger ingen handlet om for meg.

Fr. Martinsen om det samme.

En gang kunne jeg kode.

Ikke noe avansert, men HTML, CSS, Javascript, sånne ting. Litt PHP, fra tid til annen var jeg til og med innom noe ASP (!!) — og det gikk greit.
Det begynner åpenbart å bli lenge siden. Nå føler jeg meg flink når jeg har slengt sammen en bitteliten Wordpress-mal.

En gang sjekket jeg omhyggelig min egen markup i alle verdens nettlesere og testet for bakoverkompatibilitet og handicaptilgang og jeg vet ikke hva. Det gjør jeg ikke nå lenger, og jeg har ikke tenkt å begynne med det igjen. (Hvis jeg skulle begynne nettbank eller noe hadde jeg sikkert stilt meg annerledes til dette spørsmålet, men for Smala Skitsamma? Næh.)

Det er ganske mye som ikke er helt ferdig — men alt er nesten på plass, og snart må jeg legge meg: I morgen skal jeg opp halv seks for å stresse avgårde på jobb med balltre og det hele. Småfeil vil bli rettet opp i løpet av kommende uke.

Med vennlig hilsen,
Ikke Lenger Stygg.

Tips om togreiser, samt enkle husmorråd from Anja Skitsamma on Vimeo.

Alltid sist med det eldste: PC-en min har webcam. Ofte bærer bloggen preg av det høyttravende. Jeg ønsker meg nærmere hverdagen, derfor: Tog og husmortips!

Jeg mener at dere skal slutte å mase så jævlig. Her er et bilde av joggeskoa mine ved et representativt utvalg:

Nå vet dere hva jeg mener. Da kan vi muligens komme oss videre, eller? Hadde vært fint.

The third section of the movement (Lento—Cantabile semplice) is a long dénouement that also winds down to a single pitch.

Et år eller så før jeg ble født (det handler fremdeles om meg) satt Henryk Mikolaj Górecki i Katowice i Polen og komponerte sin tredje symfoni, en symfoni av sorgfulle sanger for solosopran, blåsere, piano, harpe, strenger — tre satser vakkert helvete: I første sats synges en gammelsk polsk klagesang for jomfru Maria, den andre satsen setter melodi til en tagg på veggen i en gestapocelle og den tredje er en folkesang fra Schlesien, hvor en mor sørger over sin sønn som er falt i krig.
Så går tiden. Jeg blir ti og tolv og ingen vet hvem Górecki er. Jeg blir fjorten og noe skjer: Hans tredje symfoni blir, tja, ikke folkeeie, men en bestselger blant klassisk musikk. I første sats tar det fjorten minutter før solosopranen får synge sin klagesang, men det er et tilgjengelig og vakkert verk.

«Perhaps people find something they need in this piece of music…somehow I hit the right note, something they were missing. Something somewhere had been lost to them. I feel that I instinctively knew what they needed.»

Den er en gjenfunnet puslespillbit for meg, denne symfonien — spesielt første sats. Jeg bryr meg lite om den først og fremst flagger min uvitenhet hva klassisk musikk angår. Musikk er mer enn lyd, musikk er en hel relasjon, armer rundt meg og hender som stryker meg over håret, fingre som forsiktig klapper meg på kinnet. Musikk er den samlede opplevelsen, det jeg hører og det jeg tenker og det jeg føler, havet som bruser og den høye blå himmelen fregnet med vattdottskyer en tidlig sommerdag, lukten av nyklippet gress, en veldig stillhet er en kjerne i lyden og har plass til hele meg, kan løfte meg opp så jeg kan sveve over jorden og se dere der nede i fugleperspektiv.
Bare i musikk og i ord har jeg funnet dette som jeg kjenner igjen fra mitt eget indre men ikke fra noe utvendig: En glede er en sorg, en sorg er en glede og alt som finnes mellom dem. Alle følelser kan være alle andre samtidig.

«Many of my family died in concentration camps. I had a grandfather who was in Dachau, an aunt in Auschwitz. You know how it is between Poles and Germans. But Bach was a German too—and Schubert, and Strauss. Everyone has his place on this little earth. That’s all behind me. So the Third Symphony is not about war; it’s not a Dies Irae; it’s a normal Symphony of Sorrowful Songs.»

Jeg pleier ikke bomme bort sigg til folk jeg anser som åpenbart for unge til å kjøpe sjæl i butikken. Folk som er gamle nok til å kjøpe sigaretter selv pleier ikke å be om å få bomme. Jeg er litt usikker på hvilken kategori den becapsede gutten på den andre perrongen hører til i. Lueskyggen hans er helt flat, fra siden ser det ut som om han har en tallerken på hodet. Han har bandana under skyggelua, noe mønstrede greier. Han snakker i en liten mobiltelefon som blinker hver gang han er stille, og han slenger på bena for å bevege seg fremover. Buksene hans sitter så lavt på hoftene at han nok er pent nødt til å bruke denne metoden for fremdrift. Han har en genser uten hette og en stor, varm jakke på, for varm, kanskje, for han har ikke lukket glidelåsen. Hvis det ikke var mandag morgen ville jeg kanskje sagt nei: Han roper til meg over jernbanesvillene, spør om jeg har røyk å bomme bort, og jeg har tenkt å si nei, jeg, men han slenger på disse ubehjelpelige bena sine og propellerer seg bort til kanten av plattformen, titter med skakket hode på meg, han er tidlig oppe, jeg er tidlig oppe, jeg kjenner trang til mange ting selv, penger på konto, fersk kaffe i pappkrus, to måneders uavbrutt ferie, nye sko, en ny iPod atter en gang, en annen telefon enn den jeg har, togsetet og boka mi, David Foster Wallace i live i California, lydisolering, et annet lys, en annen frisyre, et nytt smykke — og jeg sympatiserer. Mandag morgen er ikke vår venn, da får vi i stedet være hverandres. Så jeg hvisker hest frem at joda, det har jeg helt sikkert, men — (jeg gidder ikke gå bort til den andre jævla perrongen, gitt, det får være måte på medmenneskelig varme) og han nikker inneforstått med dette og hopper ned på skinnegangen, valser bort til gjerdet og rekker hånden mot meg. Jeg donerer en sigarett til den utstrakte hånden og irettesetter ham smilende. Nå må du være forsiktig. Det er helt meningsløst å si noe sånt: Gutten står aldeles midt i skinnegangen og allverdens forsiktighet gjør ikke dét til noe annet enn hva det er. Hjernen min leker med ord som idiotisk og livsfarlig og utrygt, men han har fått siggen han ønsket seg og vraltet seg tilbake til perrongen, han rakk til og med å takke pent, han har tent røyken sin og samtaler intenst i telefonen igjen — hvem er det egentlig alle driver og ringer til klokka halv sju om morgenen? Mødrene sine? Hei, mamma, jo nå skal du høre, jeg driver og går rundt på togskinnene —  Noen ganger er jeg så jævla tantete inni meg, sur og tverr og fiendtlig innstilt til capser med rette skygger eller bukser som ikke dekker baken eller alt for omstendelig hår. Alt er farlig bare fordi det ikke er lov, liksom. Alt jeg ikke ville hatt på meg er ubestridelige tegn på et sinn i sterkt forfall. Hva? Det er jo ikke de som er gærne, det er jeg. Det er sju minutter til toget kommer, det er to hundre meter sikt i hver retning. Riktignok kan ikke gutten gå skikkelig, men han viser ellers ingen tegn til å være mentalt inkompetent. På jobb er det en av storebrødrene (med tallerken på hodet) som prikker meg i skulderen i det han understreker et poeng for moren sin, Anja er kul, hun skjønner det, hakke jeg rett liksom, hæ, og jeg bare smiler, men jeg tenker at tja, jo, jeg har mine øyeblikk, men de er bare øyeblikk og det burde vært en permanent tilstand, selv om jeg fremdeles ikke har tenkt å bomme bort røyk til smågutter, sånn til vanlig.

Mens jeg var på hytta, døde David Foster Wallace. Jeg fant det ikke ut før nå.

Jeg skal vedde på at han la igjen litt av et brev. :)
Takk for ordene.

(Min favoritt-DFW er Forever Overhead. Jeg er villig til å glemme alt jeg vet om overbefolkning. Denne fyren var en vi trengte, og nå er han borte. Alltid, når slike dør, lurer jeg på hvordan det nå skal gå med verden, men det virker heldigvis som det stort sett alltid går bra.)

Jeg er litt redd for ganske mange ting, men jeg har ikke mange fobier. En gang hadde jeg en hel hær av dem som drev og stilte seg i døråpningene når jeg skulle noe sted eller gjøre noe, men nå er jeg kvitt de aller fleste.
En av dem klarer jeg dog ikke å gjøre noe med, til tross for en betydelig innsats på området.

Da jeg var ganske liten, var jeg på besøk på brannstasjonen. Jeg husker omvisningen ganske godt fremdeles, bordtennisbordet og tv-en og potteplantene og sengene til brannmennene. Stigebilen, hvor lang stigen var.
Etter å ha sett alt dette var det tid for å snakke alvorlig om brannvern.
Der gikk det galt for meg.
En svært operativ brannmann var ansvarlig for praten om brannsikkerhet, og jeg husker ikke hva han sa, men jeg husker ansiktet hans og hvor utrolig redd jeg ble. Jeg sov ikke ordentlig på flerfoldige uker, og begynte å gråte da mamma tente stearinlys ved frokostbordet. Nå skulle vi dø. Jeg var et mareritt hjemme: Jeg nappet ut stikkontakten til kjøleskapet før jeg dro hjemmefra om morgenen, en periode insisterte jeg på å bo i telt i hagen uten lommelykt, selv om jeg var tildels svært mørkeredd, jeg skrudde av stekeovnen når mine stakkars foreldre forsøkte å lage middag. På et relativt tidlig tidspunkt ble PP-tjenesten koblet inn og jeg fikk snakke med en annen brannmann om alt jeg lurte på: Det tok luven av det akutte problemet, men ironisk nok bidro det også til å gjøre angsten jeg følte langt dypere.
Vi hadde seriekoblede røykvarslere, brannslukningsapparater og brannstiger alle vegne hjemme hos oss. De voksne rundt meg, unntatt den utrolig operative brannmannen, skal ha mye ros for innsatsen de gjorde. Pappa og jeg snakket alvorlig om hvis-det-brenner og hadde rømningsplaner som var mer detaljerte enn jeg har hatt på de aller fleste av mine arbeidsplasser. Vi hadde besøk av brannvesenet, fire brannmenn i uniform som drakk kaffe og snakket om hva jeg likte å gjøre og hvor gammel jeg var. Vi hadde møtesteder og øvde på å klatre ut av vinduet. Det tok dem sikkert litt på sengen, for ellers var jeg en uvøren unge som fant på mye rart. Jeg hoppet fra et tak med paraply Marikken-style. Jeg brøt meg inn i en nedlagt fabrikk (via taket) sammen med noen store barn og ble levert tilbake til foreldrene mine av strenge politimenn. Jeg satt bakpå onkels motorsykkel og ville bare kjøre fortere. Jeg likte bål både i strandkanten og i skogen. Men husbrann var jeg så til de grader livredd for.

Og det er jeg fremdeles.

I dag har det vært praktisk brannvernkurs på jobben. Jeg har aldri bedt om å få slippe disse, og jeg deltar i alle brannøvelser. Jeg er knappe én seksti høy og blir gjerne plukket ut som Bevisstløs og Innestengt i slike treningssesjoner med røyk og lyset av og det hele, og har alltid gått med på å ligge alene i det mørke rommet mens noe brenner i et hjørne og jeg har hundre-og-tretti i puls. Kolleger jeg kjenner på mange måter, som kompetente og svimete og klønete og engstelige og tøffe, svermer inn for å redde meg, sliter med å trekke splinter ut av slukkeapparater og spruter skum overalt, og surrer rundt i gudene vet hvor mange ulidelige sekunder før de endelig forsøker å buksere liksom-bevisstløse meg ut av helvetet.

Jeg synes brannøvelser er kjempeviktig. Jeg synes man burde ha mange flere enn man har tid til. Jeg synes alltid evakueringstiden vår er for dårlig, selv om den egentlig er ganske god.
Men jeg lurer av og til på om disse brannøvelsene egentlig er av verdi for meg, jeg er ganske sikker på at jeg uansett drilling vil være aldeles fantastisk ubrukelig i en faktisk evakueringssituasjon.

Det skal ikke mer til enn et praktisk brannkurs for å gjøre meg helt hysterisk. Jeg klarer ikke å hente meg inn uansett hvor mye jeg konsentrerer meg. Jeg har vanligvis ganske gode teknikker for å roe meg ned, men ingen av dem funker. Det er utrolig frustrerende.
Jeg blir kvalm, svimmel og får feberrier. Jeg svetter og fryser. Jeg hakker tenner og klarer ikke holde ben og armer i ro. Jeg får en utrolig høy og hard puls som jeg kjenner i ørene, tennene, brystet og hendene. Jeg får lette synsforstyrrelser og strever med å holde gråten tilbake. Jeg klarer ikke snakke så mye og får et engstelig skjær i stemmen bare jeg skal si ja eller nei. Jeg puster uregelmessig og grunt.

Jeg prøver og prøver, men klarer ikke fri meg fra denne helt bunnløse angsten. Jeg er blitt bedre, jeg blir ikke satt ut av stearinlys mer og tør å sjekke at røykvarsleren virker regelmessig. Men en del av meg henger fast i et øyeblikk på en brannstasjon for mye over tjue år siden, hvor døden plutselig reiste seg som en fantombølge like bak meg og jeg tittet meg over skulderen og fikk den tatovert inn på netthinnen. Mamma dør, pappa dør, vennene mine og kattene mine dør, og vi kommer ikke ut, vi kveles eller brennes og det er grusomt og vondt og ingenting kan jeg gjøre for noen, ingen kan gjøre noe for meg.

Og jeg kommer aldri, aldri til å ha juletre.