Seriøst, folk, får dere vervepremie om jeg formerer meg? Jeg blir stadig forsøkt overtalt, og ikke av han som har stemmerett i slike spørsmål. Nå må dere snart få en liten en! Nei, det må vi jo ikke. Slutt å mase så jæv-e-lig.

Jeg har landet på kanskje. Jeg var en snartur innom jada etter rundt tolv år med nei vet du hva, kommer ikke på tale, og nå er jeg på god vei tilbake der jeg startet etter denne antatte mellomlandingen på vi får se.
Ikke noe jævla kaffeservise til dere. Sorry.

Jeg har katt, jeg. Og katta mi har katt. Når vi skal på hytta sitter kattene i bur i bagasjerommet. De gir stort sett faen i når vi står opp. De ordner leggetid sjæl. De skriver ikke leserbrev eller kronikker.

Her er min for-liste hva formering angår:

• Faen så kjut med små sko, ass.

Her er min mot-liste:

• Nattevåk, kolikk, bleier, parkdresser, vogner, skrik og hyl, opp klokken syv på en spesielt avslappet lørdag, evig mas om godteri, utrolig kjipt men antagelig genetisk innprogrammert evigvarende hyperoppheng i barnebilder, alle barn har jo alle allergier i verden, amming, ingen penger til andre ting enn barneutstyr og så blir de faen meg tenåringer, og åpenbart blir man fullstendig bløt av å ha avlet avkom og begynner å gråte av alt hele tiden og ønsker folk døde over en lav sko.
• Påtvunget åndsfellesskap med andre mammaer, ikke bare, skrekk og gru, min egen.
• Kanskje vil en eventuell datter vokse opp og skrive fjerne og sinnssvake ting i avisen:
  

  Jeg undres også om det ikke genetisk sett er flere kvinner enn menn som ønsker å skaffe seg barn alene? Morsinstinktet og hormoner styrer oss jenter helt fra menstruasjonen kommer i tenårene - og den biologiske klokken tikker tross alt ikke på samme høylytte måte hos menn?

  Styrer oss, gitt. Det var da voldsomt. Sånn personlig kan jeg vel merke at jeg har mer lyst til å pule rundt eggløsning, uten at jeg dermed får det minste mer lyst til å ofre læks morgenkaffe hver lørdag.

• Kanskje vil en eventuell sønn vokse opp og skrive fjerne og sinnssvake ting i avisen:
  

  Kvinnene venter og venter, på at en “drømmemann” skal komme ridende på sin hvite hest. Gjør han ikke det, kan de nå vente til de blir over førti, og deretter la seg kunstig befrukte, vel vitende om at de sterile arbeidsmaurene vil være med og finansiere oppveksten til monopolbarna deres gjennom skatten de betaler, fra de lavtlønnede drittjobbene de utfører, uten noen som helst foreldrerett.

  Unnskyld meg mens jeg brekker meg over mitt prinsessetoalett, dekorert med rosa pels og kronebling, min prins kommer nok haltende etter for å holde mine flommende lokker og HERREGUD DA MANN.

På dette tidspunktet skal noen påpeke gleden, den største gleden i verden så man knapt kan huske hvordan livet var uten og bla bla bla bla og det hellige moderskap opp og i mente i ørtende potens og barneansikt og barnehender og barneføtter og de første skritt og tannfelling og strålende øyne og alt det der, og så skal noen si at jeg burde beherske meg og respektere andres valg og sånn.

Sitt ned, hold kjeft og hør etter:
NEI. Jeg vil faen meg ikke beherske meg mer. Jeg er drittlei av å beherske meg. Helvete heller, nå kan noen andre beherske seg og holde smella mens jeg får uttale meg uten noen som helst restriksjoner om hvor innmari forpult lei jeg er av at alle føler at livet mitt er et slags sort hull av overfladiskhet som de kan forbedre med sin strålende innsikt i barnefødselens frelse — herregud, HOLD KJEFT.
I det ene øyeblikket er det de jævligste historiene noensinne om endeløs smerte og revnede skjeder og syvogtyve timer med feite jordmødre hoppende på en mage spent som et trommeskinn over en sprellende unge med navlestrengen rundt halsen og sugekopp og tang og feilsatt epidural og fire liters blodtap og jeg vet ikke hva, og i neste så er det men det glemmer du! og så er vi tilbake igjen på smerte og helvete og jeg sov ikke mer enn to timer sammenhengede de første fire månedene og da måtte vi på legevakten og lille mirakel ble lagt i respirator før man utsettes for en utførlig rapport om spedbarnsbæsj.
Hold. Kjeft.

Å, så sinna. Ja. Jeg skal roe meg ned når jeg kan gå en eneste uke uten at noen spør meg om det ikke snart blir noen barn.

Å, så grusomt!
Her snakker vi familietragedier, pedofili, psykisk eller fysisk sykdom, bilulykker, flyplassforsinkelser, terrorangrep, krig og skilsmisse. Barnefordeling. Så grusomt. Er det ikke fælt. Jeg orker ikke tenke på det. Hvordan kunne dette skje.

Kan vi ikke bare slutte med dette? Jeg mener selvfølgelig ikke at vi skal stille oss likegyldige til verdens lidelser, men denne fråtsingen i McKatastrofe, er den nødvendig, må vi holde på sånn? Her snakker vi ikke fastfood, men fastfeel, fem minutter i krisens vold mens vi tygger i oss hvor forjævlig det er med alle disse morderne og barnevoldtektsmennene som lurer bak hver lyktestolpe i det kalde samfunnet hvor ingen har folkeskikk og man bare bruker penger på tull og de eldre dør alene på uoppvarmede og underbemannede omsorgshjem. Så bruker vi resten av dagen på oss selv, for det har vi fortjent, så vondt som det gjorde å dyppe de tandre totelottene i tragediens iskalde badevann.

Detaljer, detaljer. En familie som holdt seg for seg selv. En mann som trakk seg litt unna naboene. Under overflaten. Bla bla bla. Vi klikker og kikker på alt vi ikke trenger vite og det verker i hjerterøttene, og siden vi røres og bedrøves kan det umulig være galt eller feilen kan i alle fall ikke ligge hos oss.

Innestengt av gal far, søsteren begikk selvmord, kidnappet av mor, detaljer, detaljer.
Dette er ikke våre historier. Det er ikke synd på oss når noen andre har det vondt.
Alt handler ikke om oss.
Jo, det er fælt, og ingen skal ha det sånn for den verdien av sånn som presenteres. Men vi gnåler og tar oss til rette, tilegner oss andres liv og tramper gjennom dem med søle på skoene, og jeg tenker at i våre fotspor ligger også de fine tingene og dør, de som heller ikke er våre, og som vi aldri tenkte på.

I dag skal vi ha SJOKOLADEKAKE til middag.