Og så går vi over engene, der himmelen er vid. Den fine kåken vi bodde i før er lagt ut til salg for tre millioner, jeg må spise nudler i fem år, tørketrommelen er i stykker, sentrallåsen har gått til helvete, noen har tømt bensintanken vår i løpet av de to siste ukene, vi finner ikke nøkkelen til gressklipperen, jeg er litt i tvil om det står noen penger igjen på kortet mitt så om vi blir stående i kø kommer vi neppe hele veien hjem uten å haike og I got ninety-nine problems but a bitch ain’t one —
Hei hei hei, babe, vi driter i det, for det er tretten grader i havet og den myke senga er kjøpt og betalt og med ventilen på gløtt kan vi sove i ti timer og våkne av at Falkland buldrer forbi, vi kan koke kaffevann i plystrekjelen og det er ingen som kan ta dette fra oss i så mye som et sekund, vi kan se minken fange ål på lillestranda og vi kan spane på de tidlige rådyrene når vi er sene, vi kan vurdere årets epletilstand og tråkke dovent gjennom syrinlukta og humlesurret og alt det andre er uvesentlig, egentlig, her hvor verden er så fjern, her hvor alt i verden er.
Jeg kan si reip og ævver og bilær som om språk er DNA, og her har du min konstant, liksom, ikke der jeg er født og stort sett har bodd men akkurat her med æ-ene og de pussig klingende e-ene. Da bestemor døde trodde jeg aldri jeg skulle høre denne dialekten igjen, men jeg bor her, jeg også, jeg kan ro over fjorden om jeg vil med solbrune armer og oppflisede årer og sola i ryggen, jeg kan svømme til Lille-Danmark, jeg kan være den eneste som liker måkene, jeg kan gjøre alt dette uansett hva som skjer helt til jeg er for gammel og svak og verden forsvinner for meg og jeg for verden.
Vi kan liste oss stille forbi sovende buorm på stien. Vi kan velve båten under pæretreet. Vælve. Det kan vi, du og jeg.