Det tar tid før det går opp for meg at nå har jeg faktisk fikset alt sammen. Det tar tid før jeg skjønner at jeg har land under føttene, det er som å komme av båten og kjenne bakken vugge fordi man har forvekslet hav med jord en stund.

Men jeg gjør dette i dag: Pakker alle papirene i en rød IKEA-eske, merker den arv og bærer den ut i boden. Den er nesten full. Den er tung. Hva skjedde med det papirløse samfunnet, tenker jeg, og i neste øyeblikk er jeg glad for at jeg kan tenke akkurat dét, at jeg kan spinne banale tanker om bæring mens jeg haler dette tunge tankegodset ut av syne.
Jeg trenger ikke tenke mer på det nå. Eller jeg kan tenke på det på en annen måte, som en slags hobby, nesten, som hva jeg skal ha til middag, som hvilken t-skjorte jeg skal ta på meg.

For mange år siden, da jeg var yngre og ikke visste hvor komplisert jeg skulle finne det å være voksen, ville jeg så gjerne ta vare på alle.
Det vil jeg vel fremdeles, men noe har hardnet litt til, så følelsen av å kunne få plass til alt i armene mine er ikke like tilgjengelig for meg lenger. Å, jeg har brent så mange broer siden den gang — det sier jeg uten å angre, for jeg har aldri trengt noen av de overgangene, aldri trengt å legge noen strategi for tilbaketrekning. Noen broer har jeg beholdt selv om jeg ikke akkurat krysset dem så ofte, og jeg skulle ta vare på foreldrene mine, på søsteren min, skulle ordne alt en gang, skulle gjøre alt godt igjen.

Jeg var temmelig skadeskutt, men hadde ikke den opplevelsen av meg selv — jeg kunne se at andre rundt meg flakset med trette vinger men mine egne funket greit for meg, jeg har høydeskrekk og vil ikke helt til himmels.
Jeg skjønte det jo, at jeg hadde litt å drasse på. Mer enn mange andre, kanskje. At jeg beveget meg i et helt annet sosioøkonomisk sjikt enn alle vennene mine. At mye ved meg var helt annerledes. Men jeg tenkte at jeg er jo helt vanlig. Jeg er jo helt vanlig.

Nå har jeg gjort noe uvanlig, og jeg kan aldri få sagt hvor glad jeg er for opplevelsen, for å ha fått lov, for å ha fått det til: Jeg har ordnet alt, jeg har gjort alt godt igjen.

Takk.

Endelig fred å få.

De fleste av oss som har rundet tretti og ennå ikke kommet på å multiplisere oss sliter noe voldsomt med å begave de små barna alle dere andre pådrar dere. Enda en artig body med festlig tekst? Flere solhatter? Hvor mange babyjeans fra Polarn O. Pyret trenger egentlig en husstand? Denne plastleken var jo gild, men hva gjør den? Og Albert Åberg sparker liksom ikke inn før fylte fire, og da kan barnet stort sett gi uttrykk for konkrete ønsker sjæl.

Jeg begynner tidlig med indoktrineringen og gir bort bøker. Bøker, bøker og atter bøker. Det er aldri for tidlig å ha en velfylt bokhylle. Av diverse årsaker har jeg litt peiling på barnebøker, og nå akter jeg å pådytte alle velmente råd om innkjøp av gaver til aldersgruppen en til tre.

Vi begynner med noen generelle tips:

1. Ikke kjøp lydbok!
   Dette kan selvfølgelig variere fra barn til barn. Om du er ute og handler til en sedat og drømmende treåring er det fullt mulig at vedkommende klarer seg gjennom litt lett Ole Brumm eller en Lillesøster-session på rundt ti minutter. Det kan til og med hende hun får med seg et og annet, spesielt sangene. Men generelt trenger så små barn å se bilder til fortellingen, for å føle at de gjør et eller annet og ikke blir utsatt for stilleleken. De fleste detter av lasset et par minutter inn i historien og forsøker så å finne noe annet å drive med, som f.eks. spising av støv på gulvet eller skjult herping av sofaen.
2. Husk at en voksen skal lese dette for barnet.
   Det kan sikkert være helt supert å introdusere konsepter som død eller seksualitet gjennom bøker. Kanskje bør det dog være opp til mamma og pappa å kjøpe inn konseptbøkene. Kan godt hende den lesende pappa ikke har lyst til å ta innovertiss og utovertiss, frøet og spiren med den overtrøtte toåringen på kvelden etter barnebursdag.
3. Det enkleste er ofte det beste.
   Alle føler seg store. Ingen føler seg halvferdige og små. Små barn har de kvikkeste hjernene i verden og tar til seg kunnskap i en voldsom fart. De setter pris på å telle og lære bokstaver. Ikke så å forstå at de skal lære regning og lesing som så små, men de synes det er gøy med en to tre og der er bokstaven min. Så lenge boken er godt illustrert vil de finne glede i slikt. Men ikke kjøp sånne finn alt det er tre av-bøker, for det skjønner de ikke, og da føler de seg små.
4. Styr unna det masseproduserte.
   NEI. Ikke noe jævla Bambi-drit. Dette er å avfeie unger, en krykke for voksne med dårlig tid. Dårlige historier og liten litterær verdi ahoy. Jeg gjør et unntak for Elias, og skal forklare hvorfor senere.

Så mer spesifikke anbefalinger:

• Bisk får en liten unge av Bjørn Ousland.
  En riktig perle av en bildebok, som til og med er morsom. Dette handler om hunder i joggesko og briller, og mennesker uten sko i bånd. Valpen Bisk finner en liten unge utenfor nærbutikken og vil så veldig gjerne beholde ham, men slik går det ikke. Bonus for at boken inneholder linjen det er så mye mas med unger, som vil bli fremført spesielt troverdig av leseren.
• Kom til Lukas av Akin Düzakin.
  Her snakker vi transportmidler. Lukas har bursdag og venter mange gjester som må ta seg til selskapet på hvert sitt vis. Høydepunktet er utvilsomt de som ankommer i minibuss med hengar, et konsept så fantastisk at barna nærmest blir rørt til tårer. Minibuss! Med henger!
• Harry og Roger av Ragnar Aalbu.
  Harry Horn og Roger Mår er gode venner. Dette handler om samtale, vennskap, om årstider og om å forsøke å være i øyeblikket og feile litt. En ordentlig fin bok om livet slik det faller seg, og hvordan vi er sammen.
• Gruffalo av Julia Donaldson.
  Om alt som er skummelt, om å være liten og om å være lur.
• Elias-serien.
  Elias er uhorvelig populær. Her skal jeg nevne andre ting som er veldig populært blant ett- til treåringer: Spiderman. Cars (spesielt Lynet McQueen). Bratz-drit. Sabeltann. Unger får med seg ting. Elias er trygt, forståelig og vennlig. Om valget står mellom Spiderman og Elias, går du for Elias. Det engasjerer veldig, de identifiserer seg sterkt med Elias, de kjenner igjen de slemme og de snille uten å bli redde og får god feedback på rettferdighetssansen sin. Og Elias, dere, er liten, men det gjør ikke noe.

  Små barn liker ofte å få det samme gjenfortalt gang på gang. Det er ikke helt uvanlig at man bare blar tilbake til side en og begynner på nytt etter å ha surret seg gjennom en bok. Da kan det være veldig fint for mamma og pappa at dvd-ene er helt like bøkene. For eksempel.

Jeg er skummel.

Ok. Selvfølgelig er jeg egentlig ikke skummel. Jeg er ingen mild bris, jeg er både humørsyk og innesluttet og tidvis mer aggressiv enn hva fregnefjeset mitt med de litt triste grå øynene bærer bud om, og jeg vet at jeg kan oppfattes som uvennlig og direkte. Jeg har mye å tenke på og er av natur reservert mot mennesker jeg ikke kjenner og dermed ikke har noen spesiell oppfatning av. Jeg soser mest rundt i mitt eget hode og det er vanskelig å komme nær meg. Jeg er ingen varm favn, jeg er ikke utstrakte armer og et stort smil. Jeg har skarpe kanter og er ikke det minste interessert i å unnskylde meg for dét. Jeg er den jeg er av en mengde årsaker ingen andre enn meg selv kan kjenne til, og selv om en del av mine sider trenger en overhaling (jobber med saken) er ikke aggressiviteten min en av disse.
Den er faktisk en av mine aller beste, og om jeg kunne skru den ytterligere opp hadde det bare vært av det gode. Jeg har ikke mildnet med årene, snarere tvertimot, og når jeg lavmælt og bestemt ramser opp alt jeg ikke vil og hvordan jeg synes det skal være er det rent vakkert. Jeg er nemlig alt for avbalansert.

Her kommer enda mer selvskryt: Jeg er relativt sikker på at de fleste som kjenner meg sånn noenlunde mener jeg er et ganske flott eksemplar av arten. Ikke fordi jeg har en så fantastisk livskompetanse eller kler meg så pent eller noe sånt, men fordi jeg er et interessant og komplekst menneske som er helt og tilstede. Jeg kan bestemme meg, jeg kan ombestemme meg og jeg forstår at andre mennesker er virkelige. Alt man trenger.

Men det er altså slik at mange som ikke kjenner meg sånn noenlunde mener jeg er dritskummel. Det er egentlig greit for meg — i mange tilfeller er det en fordel — men jeg skulle ønske de som synes jeg er skummel ikke bedrev innbilt tankelesning og beskyldte meg for å være sint.
På dem, spesifikt.

Er det altså så uvanlig at en solbrun kvinne kan gi klare beskjeder at de automatisk er sinte om de gjør det?

Du hadde helt rett, selv om jeg ikke alltid tror det så tror jeg det akkurat nå:
Jeg har klart meg bra. Du kan være stolt av meg. Jeg har alltid fått til ting selv og aldri fått noe gratis. Det kommer til å gå aldeles strålende med meg. Tusen takk for tiltroen. Jeg savner deg.

Og så går vi over engene, der himmelen er vid. Den fine kåken vi bodde i før er lagt ut til salg for tre millioner, jeg må spise nudler i fem år, tørketrommelen er i stykker, sentrallåsen har gått til helvete, noen har tømt bensintanken vår i løpet av de to siste ukene, vi finner ikke nøkkelen til gressklipperen, jeg er litt i tvil om det står noen penger igjen på kortet mitt så om vi blir stående i kø kommer vi neppe hele veien hjem uten å haike og I got ninety-nine problems but a bitch ain’t one — 
Hei hei hei, babe, vi driter i det, for det er tretten grader i havet og den myke senga er kjøpt og betalt og med ventilen på gløtt kan vi sove i ti timer og våkne av at Falkland buldrer forbi, vi kan koke kaffevann i plystrekjelen og det er ingen som kan ta dette fra oss i så mye som et sekund, vi kan se minken fange ål på lillestranda og vi kan spane på de tidlige rådyrene når vi er sene, vi kan vurdere årets epletilstand og tråkke dovent gjennom syrinlukta og humlesurret og alt det andre er uvesentlig, egentlig, her hvor verden er så fjern, her hvor alt i verden er.
Jeg kan si reip og ævver og bilær som om språk er DNA, og her har du min konstant, liksom, ikke der jeg er født og stort sett har bodd men akkurat her med æ-ene og de pussig klingende e-ene. Da bestemor døde trodde jeg aldri jeg skulle høre denne dialekten igjen, men jeg bor her, jeg også, jeg kan ro over fjorden om jeg vil med solbrune armer og oppflisede årer og sola i ryggen, jeg kan svømme til Lille-Danmark, jeg kan være den eneste som liker måkene, jeg kan gjøre alt dette uansett hva som skjer helt til jeg er for gammel og svak og verden forsvinner for meg og jeg for verden.
Vi kan liste oss stille forbi sovende buorm på stien. Vi kan velve båten under pæretreet. Vælve. Det kan vi, du og jeg.