Når man har en jobb — og det har man jo gjerne — bruker man usigelig mye av tiden sin på å fortrenge at man har et liv utenom som jo tidvis kan være svært innfløkt og ukoselig. Uansett hvor mye bedriften er IA-registrert og har handlingsplaner og tror på 24 timers-mennesket er det faktisk helt uaktuelt å dukke opp på sitt arbeidssted med all mulig slags mental drit skummende som tannkremfråde om munnen. Det lengste man kan strekke seg er å medgi med et skjevt smil at det ikke alltid er så greit og kanskje spesielt ikke nå. Mine dager som gråtende ung kvinne på personaltoalettet er for lengst talte. Nå griner jeg åpenbart mye heller i dusjen hjemme.
Jeg smiler ikke falskt. Jeg smiler ekte og ler høyt, men jeg har begrenset med positivitet til rådighet. Jeg er på ingen måte noen født optimist, og selv om jeg er høyst kapabel og kan fremstå som avbalansert når jeg egentlig bare vil hyle, har jeg ikke så mye livsglede å oppvise når jeg endelig returnerer til heimen, og derfor blir det mye surving i sofaen for tiden. Etter alt for mange timer daglig med “men det ordner seg!” og “neida, vi finner en løsning” er det bare gørr igjen til det for tiden ikke optimalt lune redet. (Ikke at det er noe i veien med hjemmet mitt som sådan, det er heller vilkårene for livet som skal leves i det som ikke vil falle på plass slik jeg synes de bør. Mine minstekrav til livskvalitet er ikke oppfylt og det er ingen tegn til forbedring, heller motsatt.)
Nå har jeg sagt at det ordner seg i hele dag og hver dag før det, og hver eneste gang jeg har ymtet frempå om at jeg ikke helt har ordner seg-vibben inne har jeg trukket det tilbake øyeblikkelig etterpå, fordi jeg ikke vil at folk skal bekymre seg.
Folk trenger overhodet ikke bekymre seg, men jeg føler allikevel et behov for å få sagt at det går solid til helvete på de fleste fronter, jeg er utslitt og demotivert og forstår ikke hvordan jeg skal klare dette. I år har det knapt gått en uke uten dårlige nyheter, og jeg har gått på tomgang i en måned eller to allerede. Jeg finner ikke lyspunkter og slåss voldsomt uten å få uttelling i det hele tatt og det er jævlig tøft.
Sånn har jeg det.
Det er alt.
16/05 2008 klokken 20:03
Jeg forbeholder meg friheten til å overrekke flotte Anja en: *stor klem*
19/05 2008 klokken 19:19
Kom te Tronnhjæmm å bli me i firmaet:::ooo)))