2008 går i oppoverbakke. Stadig, stadig.

Av og til er landskapet ålreit allikevel: Jeg baker brød med sirup i så det skal holde seg saftig mens vi bruker pinsehelgen ved havet. Jeg snakker med moren min om nøkler og med faren min om båter. Den er jo din, sier han, gjør som du vil. Til tross for alle mulige gode hensikter stiller vi med like heftig oppakning som alltid på den første turen nedover. Jeg har et klyp om ryggraden mellom skulderbladene og tror det blir borte i morgen — dette har jeg ventet på i et halvt år, hver eneste dag.
Men jeg blir fort stressa. Stressa av sengetøy og håndklær, stressa av vinkartongen og matinnkjøpet, stressa av kaffetermoser og brødbaking.

Det som er tøffest med denne fjellsiden av et år er at alt gir meg pusteproblemer. Det kjipe og det fine. Uansett trenger jeg noen timer uten lyd etterpå.
Dette er en øvelse i stadige utmeldinger.

Det er vanskelig å like meg, for meg selv og sikkert for andre, når tankene mine og ordene mine spinner monomant på hva jeg skal gjøre nå. Selv om jeg forsøker å unngå det, er annethvert innpust ledsaget av tanker på penger og jobb og penger og gjeld og fortid og fremtid og hva som kan gjøres og hva som ikke ble gjort og hvordan jeg kan rette det opp nå og hvordan jeg ikke kan.
Det er ikke urettferdig. Det er et ord folk ofte bruker når jeg forteller dem om hvordan jeg har det og hvorfor det er sånn. Det er vanskelig og ganske vilkårlig og oppleves av meg som står midt oppi det som tildels ganske personlig ganske ofte, men det er det ikke. Det er rutiner og regler som følges og automatiske prosesser som dundrer som hurtigtog gjennom et landskap hvor jeg tilfeldigvis er elgen som har surret seg ut på skinnegangen.
Tilfeldigheter. Uflaks. Uheldige og ukloke valg der hvor stier skiltes.

Jeg får aldri sove ombord på transportmidler. Ikke i bil eller i båt eller i fly eller tog. Det er samme greia med transportetapper i livet: Jeg får ikke slappet av før det har ordnet seg, i alle fall litt, i alle fall midlertidig. Jeg må være et eller annet sted.