Dette er en tankerekke som er fiks ferdig i hodet mitt, men som jeg — år etter år etter år, for faen — ikke finner ord til. Det blir for ekstremt. Det blir for tamt. For tullete, for snilt, for hemningsløst, for vilt. Det blir ravende galskap eller en lettbent spøk uten at det er ment å være noen av delene.
Det er bitende ironisk, for det er nettopp dette strebendet etter balanse jeg av og til vil til livs.

Jeg snakker ikke om vi jenter eller kvinner generelt fordi jeg selv aldri har erfart noen av disse ordsammenstillingenes faktiske eksistens — ikke et samlet jentekor som jubler i delt glede over en helt fantastisk strikkeoppskrift i seneste Allers eller et førstemaitog av kvinner generelt som tar natta tilbake.
Jeg snakker om meg. Jeg er den kvinnen jeg vet noe om. Jeg er den kvinnen jeg vet alt om. Ellers vet jeg litt om noen andre kvinner, slik jeg vet litt om en del menn.
Man kan ganske enkelt ikke kjenne noen andre så godt at man kan si noe spesielt viktig om dem. Og det er langt færre ting som er allmenngyldige enn jeg tror, det har jeg også oppdaget. (For eksempel: Jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes mennesker som ikke liker epleyoghurt. Epleyoghurt er jo godt. Men en del mennesker jeg kjenner hevder at de slett ikke liker epleyoghurt, og jeg kan ikke godt begynne å mistro dem eller deres sinnsfriskhet av den grunn. Så ikke alle liker epleyoghurt, selv om epleyoghurt er godt. Det er ikke alle som synes det er digg med sex. Det er noen som ikke ønsker seg kjæreste. Det finnes folk som ikke synes det er pent med fregner. Og så videre i det uendelige. Det er helt omvendt av sangen, egentlig: Det er inni vi er ulike. Selv om ulikhetene av og til kan virke helt bagatellmessige, blir summen av dem gedigne gap og så kan vi stå på kanten av hvert vårt stup og rope til hverandre og forsøke å ikke reflektere alt for mye over hva den andre egentlig hører oss si.)

Det jeg ofte tenker på er at jeg hadde hatt mye å vinne på å skru ned impulskontrollen min noen hakk.

Jeg er en forholdsvis smart kvinne.
Jeg har ingen utdannelse og tjener dårlig, men jeg har gode allmennkunnskaper, høy teknisk innsikt, en kvikk hjerne og gode læreevner. Jeg har og ville klart meg etter et eventuelt samlivsbrudd. Jeg trenger nesten aldri hjelp til noe. Jeg må sjelden anstrenge meg for å forstå ting, og gjør en bevisst innsats for å forstå og beherske verktøy jeg må bruke. Jeg har få mellommenneskelige problemer, og går lett overens med de jeg trenger å gå overens med. Jeg uttrykker meg relativt klart og har en noenlunde idé om hva som er greit og hva som ikke er greit for meg. Jeg har mange gode sider og ditto dårlige og er mer eller mindre forsonet med begge versjoner av Anja.

Jeg er også uhyre behersket.
Jeg er nesten alltid rimelig og nyansert.
Jeg kan slenge med leppa som de fleste andre, men i møte med et annet menneske gjør jeg mitt ytterste for å forstå og tilpasse min reaksjon til situasjonen. Det mest upassende jeg gjør er å gråte når jeg ikke burde gjort det, og da ber jeg om unnskyldning og skjerper meg.

Er dette galt?
Nei, slett ikke. Men er det alltid riktig? Hadde det kanskje av og til vært bedre om personen jeg møtte fikk reptilhjernereaksjonen min i fleisen?

Jeg tror det.
Jeg tror rett og slett at det hadde vært sunt og bekreftende for meg å bli tålt når jeg egentlig er sosialt uakseptabel. Jeg tror dessuten at de fleste av oss tåler langt mer enn antatt. Jeg tror faktisk at det hadde vært rent ut styrkende for meg å sterkere markere hva som er huden min og hva som er luften rundt, og hvor det er lov å surre rundt med klørne ute og skarpe tenner.
Jeg synes du, for eksempel, skal få lov til å ta med deg alt det som har skjedd med deg inn i samtaler med andre mennesker. Og bli sint eller glad når noen skrubber borti ekstra tynn eller ekstra tykk hud.
Da blir vi litt bedre kjent og skjønner litt mer av ekkoropene fra hverandres stup. Kanskje vi tør å rope litt høyere også. Kanskje vi evner å skjønne når vi skal holde kjeft. Mulighetene er uendelige.

Tags: glede, liv, samtale, sinne