Det er noe spesielt med å være syk. Jeg er ikke flink til det. Denne skandinaviske stoisismen jeg har hørt så mye om har hoppet over meg, eller kanskje jeg rett og slett ikke er viking nok — jeg klager og syter og skjelver og er sliten. Spiser litt og blir lei meg fordi det ikke er godt eller føles nærende.

Jeg er eldre enn pappa var da jeg ble født og yngre enn mamma var. Jeg har planene klare maks tre uker frem i tid. På tidlige morgenhjul i Jeepen gjennom Vestfold en lørdag morgen. Pinsehelg med havlukt. Tykke skiver landbrød med ost og tomat, kaffe på termos, termokopper, frokost på svaberget. Ikke noe værforbehold — på kjøkkenet er taket gjennomsiktig, vi kan uansett spise med himmelen rett over hodene.
Tretti er det nye tjue.
Jeg er smidig som en unge, i kroppen og i hodet. Når jeg blir syk så sutrer jeg.