I Don DeLillos roman The Body Artist møter vi ekteparet Rey og Lauren til frokost i en leiebolig ved havet — han spiser toast og hun skyller blåbær til frokostblandingen sin. Forfatteren ramser opp det virkelige, instinktivt beskyttende og benyttende eierskapet til deres felles omgivelser. (Jeg kan ikke sitere eller verifisere noe av dette, siden boken står i en hylle i et hus ved et hav.) Hun eier avisen og telefonen er hans, eller omvendt.
Denne frokostscenen er en av de mest hypnotiserende og sorgtunge jeg har lest — jeg vender stadig tilbake til den. Det skal skje mye når denne frokosten er over, men det delte og ikke delte måltidet er banalt og kjent og par-intimt, jeg har hatt slike frokoster med kjæresten min, hvor vi er i takt men opererer uavhengig av hverandre, beveger oss raskt ut av den andres vei og utveksler små spørsmål og instruksjoner for dagen.
Kanskje det er en slik sammen-og-alene-tilstand jeg alltid tilstreber. Være i et værelse sammen, med to sinn og to hjerter.

Det som slår meg som så sant og selvfølgelig og sjelden reflektert over er at man eier forskjellige ting av de tingene man eier sammen. Alle mobiltelefoner, selv min, er hans. Kameraene er mine. PC-ene er mine, også hans — jeg får bruke hans mens han spør før han bruker min og helst unngår det. TV-en er hans. Bokhyllene er mine. Sofaen er min. DVD-ene er hans, det samme er stereoanlegget (men høyttalerne tilhører meg). Lysestakene er hans, selv om det som oftest er jeg som kjøper dem. Kaffekvernen er min, men presskannen tilhører ham.
Her i vår lille verden er det to mindre menneskeverdener med forskjellige baner og kretsløp og satelitter som vikler seg inn i hverandre og løs fra hverandre på kirsebærgulvet.

Tags: Don DeLillo, eiendeler, liv, samliv, The Body Artist