You’re sad because you’re sad.
It’s psychic. It’s the age. It’s chemical.
Go see a shrink or take a pill,
or hug your sadness like an eyeless doll
you need to sleep.

Well, all children are sad
but some get over it.
Count your blessings. Better than that,
buy a hat. Buy a coat or pet.
Take up dancing to forget.

Forget what?
Your sadness, your shadow,
whatever it was that was done to you
the day of the lawn party
when you came inside flushed with the sun,
your mouth sulky with sugar,
in your new dress with the ribbon
and the ice-cream smear,
and said to yourself in the bathroom,
I am not the favorite child.

My darling, when it comes
right down to it
and the light fails and the fog rolls in
and you’re trapped in your overturned body
under a blanket or burning car,

and the red flame is seeping out of you
and igniting the tarmac beside you head
or else the floor, or else the pillow,
none of us is;
or else we all are.

Margaret Atwood kan jammen meg være hjerterå, tenker jeg av og til. Men jeg vet jo at Margaret Atwood elsker oss, på ordentlig og virkelig og inderlig.
Og når man leser noe og noe annet enn det som står der trer frem, en skjult ømhet bak teksten som et smil som aldri når munnen på slutten av en slitsom dag, et skinn i øynene som man ikke kan forklare og egentlig ikke se, bare tro på, da kan det være trøsten man leter etter, håpet man trenger, noe fint i en verden som ellers ikke er så fin som man kunne ønske.

Noen ganger.

Tags: A Sad Child, dikt, Margaret Atwood