Og ettervern er kjempeviktig — hvis man skal lokke noen tilbake til livet må de følges ordentlig opp. Kjempegodt poeng.

Det er veldig fornuftig i mine ører det du skriver. Man kan ikke tvinge noen til å leve for å være snille med andre. Hvis noen velger å gå det skrittet å ta sitt eget liv, så tror jeg ikke at det på noen måte er av egoistiske grunner, men av fortvilelse og lite håp om framtiden. Og kanskje burde msk rundt den personen tatt det inn over seg før vedkommede beskyldes for å være egoist.. Men, ingen dager er til for å dø på - så det rette vil selvfølgelig være å “redde” vedkommede, men da må personen følges godt opp, og ikke overlates til seg selv. Den fotografen du henviser til kan ha reddet livet til jenta på flere enn en måte. Han brydde seg…

Vanskelig tema..

Hjorthen: Det med råderett over eget liv og hvordan dette kan føles som muligens det eneste bevegelsesrommet man har igjen tror jeg ofte er riktig. Spesielt for mennesker som kunne forventes å få en drastisk høynet livskvalitet i andre omstendigheter, men ikke makter å oppsøke de omstendighetene fordi de rett og slett er for slitne og har for vondt.
Andre igjen har jo tildels store muligheter for livsutfoldelse og lykkesøk, som de benytter seg av uten å oppleve at dette gir noen uttelling for dem. En i The Bridge snakket om at kroppen hans var et bur, og at selv om omstendighetene burde være idelle var alt like mørkt. Det tenker jeg må være en sykdom, og om den ikke i løpet av tretti-og-noen år har bedret seg må jo dét være et helvete å leve med. Ikke bare føler man seg elendig, men antagelig blir det også påpekt tusen ganger om dagen at man ikke burde det og så føler man seg elendigere fordi man jo vet det, men sånn er det bare.

Anja (så innmari fint navn, altså): En side av dette som sjelden fremheves er at det er skummelt å skulle begå selvmord. Dette er noe av det jeg husker best fra egne forsøk, at jeg var svært redd for at det skulle gjøre vondt eller gå galt. (Og det slo jo til på begge bekymringer, haha.) Det krever mot og konsentrasjon. Som Rullerusk sa oppi her et sted er jo selvoppholdelsesdriften veldig sterk, og man må ta en kamp med den før man kommer helt til kanten.

Fine kommentarer her i det hele tatt. Takk!

Enig i at dette er vanskelig tema- men j mener at vi som medmennesker bør vi selvfølgelig gripe inn

Spørsmålet blir:

Er vi egentlig villige, medmenneskelige og eller kloke nok til å gripe inn langt langt tidligere- eller våkner de av oss som er tilstrekkelig oppegående først når resp. er i ferd med å hoppe?

Tilslutt

I hovedsak vil j si at selvmord ikke
kan bebreides den suicidale- men at vi som sagt bør gripe inn

Veldig bra post:0)

Slutt

Ellers så har jeg ikke så mye å legge til, vil bare slutte meg til dette som Anja sa:

“Jeg har vel ikke lyst til å si noe kategorisk overhodet. Livet er komplekst, og vi er komplekse i det. Det er fint og vanskelig.”

Jeg har ikke vært så langt nede som delirium, men jeg også har i perioder tenkt på selvmord, hvor seriøse de tankene har vært er det litt vanskelig å si i ettertid synes jeg, ofte har det nok bare vært en tankeflukt. Men jeg tror allikevel jeg kan skjønne litt av hvordan det er å ville dø, og jeg synes ikke det er noe man egentlig kan klandre andre for. Det er ofte vanskelig å leve. Og for noen har det kanskje etterhvert blitt slik at det eneste man føler man har en slags råderett over er ens eget liv?

Ah…dette kunne blitt en langt mer sammenhengende kommentar hvis jeg ikke var blitt avbrutt av fulle nordlendinger hele tiden!

Tusen, tusen takk for kommentaren.

Og jeg tror jeg har det, så får dere bare tilgi meg at jeg blir litt privat. Dette er tross alt et meget privat tema.

I fjor sommer smalt jeg inn i en alvorlig depresjon (som ikke er ukjent for de som leser bloggen min) med tilknyttede tanker og planer om å ta mitt eget liv. Jeg hadde alle planer klare og alle detaljene i sjakk for hva jeg måtte gjøre klart på forhånd, hva jeg skulle rydde og kaste samt hvor og hvordan jeg skulle ta mitt eget liv. Jeg tenkte nøye igjennom om det var noen jeg kjente som ikke kunne klare seg uten meg, og jeg kom frem til at alle hadde noen andre som var glade i dem slik at det var ok.

Det jeg prøver å si her var at jeg faktisk tenke på andre. Men at det skulle svært mye til før jeg skulle orke å gå ett eneste skritt til i verden for noen andre. Til det gjorde det for påtagelig vondt både fysisk og psykisk å være meg. Jeg var i reel, livstruende, overhvelmende smerte.

På kanten av valget hadde jeg ett eneste lite minutt der jeg tenkte at jeg ikke ville dø. At det var et par ting jeg gjerne ville få til først. Og så krabbet jeg meg til en lege som bare fikset og ordnet alt og la ting til rette slik at jeg skulle orke den vannvittige vonde og vanskelige veien tilbake til den virkeligheten andre mennesker lever i.

Jeg er glad jeg lever i dag. Jeg har det helt fint og normalt, og jeg ønsker alldeles ikke å dø før min tid.

Men samtidig er minnet om den smerten av å være så psykisk syk fortsatt så mye til stede at jeg kan si at jeg ikke vil orke å leve gjennom det der en gang til. Jeg tror det er umulig å forstå den reelle smerten det er i å ha det så vondt at man ikke vil puste mer noensinne uten å ha vært der selv. Og hvis jeg blir så syk igjen kommer jeg ikke til å formidle til noen at jeg vil ta livet mitt fordi det er mitt liv og mitt valg og det får være måte på hva andre skal få bestemme liksom…

Men om jeg vil hindre noen jeg er glad i å ta sitt liv? Dobbeltmoralistisk uten tvil. Eller kanskje enkeltmoralistisk - fordi jeg klarte å leve gjennom det, jeg orket det, jeg klarte det - og da vil jeg gjerne at noen jeg er glad i også skal kunne få det til.

Fordi det er så fint å være splitter levende nemlig…

Som jeg sier i innlegget: Hvis noen jeg er glad i planla å vandre heden nå og jeg visste det ville jeg gjøre mitt beste for å forhindre det, tror jeg. Fordi jeg gjerne vil de skal bli, allihopa.
Men det er ikke dermed sagt at jeg ville hatt rett, sant.