Hvis du har ett eller to PJ Harvey-album er dette et av dem.
Det virker alltid å være høst når Polly gir ut noe nytt.
Dette er det andre PJ-albumet soldaten kjøper til meg. Mellom disse to presangene har vi rukket å love hverandre alt og ta løftet tilbake.
Alle løfter om følelser må vel nødvendigvis være slik, tenker jeg, at man mener det godt, men tar et usagt forbehold: Med mindre det skulle endre seg, og så endrer det seg. Eller ikke.
Ti måneder før Stories kommer ut tikker klokkene over i år 2000. Jeg er vanligvis nyttårsaftens varmeste forsvarer, det er det eneste jeg vil feire, men denne gangen tar jeg oppvasken i åttetiden og bruker resten av kvelden på å lese. Ved midnatt smeller det som aldri før utenfor, men jeg gløtter ikke en gang ut gjennom vinduet.
Og så, altså, i oktober gir Polly ut et album med helt straight rock.
Jeg bruker lang tid på å bli glad i det. Jeg er ikke skuffet, akkurat, jeg er bare ikke i takt, og moren min er bekymret for meg og jeg finner det vanskelig å ha noen slags meningsfylt kontakt med andre mennesker og jeg forsøker stadig å finne en slags modus vivendi som gir meg —
mer.
Det skal ta en stund. Det er litt sent å begynne på opprydningen etter tenårene først som 22-åring. Muligens altfor sent.