Hvis du har ett eller to PJ Harvey-album er dette et av dem.

Det virker alltid å være høst når Polly gir ut noe nytt.
Dette er det andre PJ-albumet soldaten kjøper til meg. Mellom disse to presangene har vi rukket å love hverandre alt og ta løftet tilbake.
Alle løfter om følelser må vel nødvendigvis være slik, tenker jeg, at man mener det godt, men tar et usagt forbehold: Med mindre det skulle endre seg, og så endrer det seg. Eller ikke.

Ti måneder før Stories kommer ut tikker klokkene over i år 2000. Jeg er vanligvis nyttårsaftens varmeste forsvarer, det er det eneste jeg vil feire, men denne gangen tar jeg oppvasken i åttetiden og bruker resten av kvelden på å lese. Ved midnatt smeller det som aldri før utenfor, men jeg gløtter ikke en gang ut gjennom vinduet.

Og så, altså, i oktober gir Polly ut et album med helt straight rock.
Jeg bruker lang tid på å bli glad i det. Jeg er ikke skuffet, akkurat, jeg er bare ikke i takt, og moren min er bekymret for meg og jeg finner det vanskelig å ha noen slags meningsfylt kontakt med andre mennesker og jeg forsøker stadig å finne en slags modus vivendi som gir meg–
mer.

Det skal ta en stund. Det er litt sent å begynne på opprydningen etter tenårene først som 22-åring. Muligens altfor sent.

Tags: A Place Called Home, Beautiful Feeling, Big Exit, Good Fortune, Horses in My Dreams, Kamikaze, liv, musikk, One Line, PJ Harvey, Polly Jean Harvey, Stories from the City Stories from the Sea, The Whores Hustle and the Hustlers Whore, This is Love, This Mess We're In, Thom Yorke, video, We Float, You Said Something