Mennesker begår de merkeligste yrkesvalg.
Og livsvalg.

At de virker merkelige utad, betyr selvfølgelig ikke at de ikke har sine årsaker. De fleste ting mennesker gjør har årsaker. Noen er gode, andre er ikke fullt så gode, men de er der. Et menneske sitter på de aller fleste relevante fakta om seg selv og kan anføre dem som grunnlag for de avgjørelsene han eller hun tar. Åpent eller i det stille.

Jeg er tyve.
Polly er 29 og tilsynelatende fresh-faced og yndig på coveret av Is This Desire?, men albumet er deprimert og fragmentert og trassig-skjørt. Det er ren kjærlighetssorg. Tolv frittstående novelletter om begjær og sjalusi, sorg og vemod og melankoli.

Jeg er tyve. Jeg er gift med en tynn og følsom mann som ønsker meg bare gode ting og gir meg frihet og støtte i alt jeg gjør og er. Vi er enige om det meste. Og i alle praktiske henseender er det nesten nye ekteskapet allerede over — det er ikke mange døgn vi skal tilbringe sammen før vi enda en gang skal komme til enighet, da om å la det ta slutt.
Han er yrkessoldat og bor ikke sammen med meg i Norge mer. Han skriver fine brev. Mange sider, med stygg håndskrift og lange beskrivelser av landskap og rutiner, mange kjælenavn og ømme ord.
Ikke så altfor ofte er han hjemme på permisjon. De bygges opp av lengsel og forventning og blir aldri slik de skulle være, disse dyrebare dagene. En skuffelse ligger som en sky rundt den løst vevede enheten vi har utgjort og himmelen klarner bare i disse brevene.

Jeg tror ikke vi kan klare vekten av denne banale skuffelsen.
Det er dette gedigne nederlaget jeg går og føler på i gatene mens jeg hører på Is This Desire?
Jeg har ikke sagt noe om det enda, men telefonsamtalene er blitt sjeldnere og det er ikke lenger alltid jeg er hjemme når telefonen ringer. Feigt og tilbaketrukket har jeg begynt å trekke trådene av mitt liv ut av hans.

Jeg har alltid likt søte ord.
Kjælenavn.
En venn av meg klaget en gang over at kvinner så lett lar seg lure av søte ord. Jeg sa han burde prøve å bruke slike litt oftere. Jeg lar meg ikke lure. Jeg lar meg kanskje lokke. Jeg lar meg smigres. Soldaten smigrer meg og elsker meg.

Han kommer hjem noen ganger til. Sover i sengen med meg. Oppbevarer håndvåpen i nattbordskuffen, som en klisjé. Har med gaver. Holder det han lover. Snakker med moren sin som en vanlig dødelig.

Her er noe man kanskje eller kanskje ikke lærer når man er tyve eller en-og-tyve eller fem-og-tyve: Det holder ikke å være glad i noen. Det holder ikke mot riften i dagene, der alle vaner, gode og dårlige og nøytrale, alle fakter og munnhell og verbale tics gnir mot hverandre som tektoniske plater, stadig i fare for å utløse skjelv.
Dear god, life ain’t kind —

Den siste gangen han er hjemme med låst nattbordsskuff, brune, sterke armer, spretter vernepliktige på Gardermoen opp på bena og hilser til lua når vi går forbi med begjæret rødt i kinnene og blankt i øynene mens han forteller meg at han kommer hjem for godt snart.
Jeg sier ingenting om at jeg ikke tror vi vil tåle det. Men jeg forbereder meg på at jeg blir nødt. Senere (mye senere) svelger jeg hardt før jeg legger på svøm i et stille hav av skuffelse.

Tags: A Perfect Day Elise, Angelene, Catherine, Electric Light, Is This Desire?, liv, musikk, My Beautiful Leah, PJ Harvey, Polly Jean Harvey, The Garden, The River, The Sky Lit Up, The Wind, video