Jeg rister av meg uken med minnet om det underligste fakkeltoget: Høye og lattermilde menn i dress og på sokkelesten (og jeg) går i fnisende prosesjon fra frokostbordet til kjøkkenet for å slukke hver vår brennende påskedekorasjon i vasken.

Hei, bordet brenner!

Og så er det én arbeidsdag igjen før ferien jeg trenger for at svien i skuldrene mine skal gi seg og hodet mitt skal tømmes for den spesielle hvite støyen av uavklarte forventninger og krav, og det føles som om det vil gå seg til igjen, snart, og jeg gleder meg.

Det finnes en spesiell måte å være glad i folk på, folk man ikke kjenner så godt men allikevel ser hele tiden: Om de døde er det fifty-fifty hvorvidt man ville funnet det ut, og igjen fifty-fifty hvorvidt man ville gått i begravelsen. En aner ingenting om hvilken musikk de liker eller om de i det hele tatt liker musikk, har ingen idé om bokhylletilstanden i deres hjem og hva de helst spiser til middag. Hvilket forhold de har til moren sin. En dag, om ikke så veldig lenge, vil man se dem for siste gang og så aldri tenke på dem igjen, men så lenge de fremdeles er her, så er man glad i dem fordi de fra tid til annen gir motstand, uventede latterutbrudd og det berømte klappet på skulderen når man aller minst forventet det og trengte det mest.

Brannalarmen er nok litt undersensitiv.