Da jeg kvittet meg med starter-ekteskapet mitt for mange år siden tok jeg bare med meg det jeg sto og gikk i. Ikke så at dette var på noen måte dramatisk — jeg var hverken mishandlet eller uvenner med noen, men jeg er ikke typen som diskuterer ting-fordeling. Jeg reiser meg og går. Jeg liker punktum og er ikke begeistret for ellipser. (På den annen side er jeg heller ikke en som synes rene brudd er veldig viktig, og jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal formidle til deg som ikke kjenner meg hvordan jeg forholder meg til ting og folk. Jeg synes de færreste ting ér viktige, og dette preger min fremferd i de fleste situasjoner.)
Det er nå jeg skal si at jeg skulle ønske jeg hadde tatt med meg bøkene mine. Men det gjør jeg faktisk ikke. Jeg har problemer med å få plass til dem jeg har ervervet siden, og vet helt sikkert at jeg aldri kommer til å aktivt kvitte meg med en bok (som ikke er A Heartbreaking Work of Staggering Genius, et verk som inspirerer ekte og utilslørt forakt i meg).
Det er jeg som er hun som aldri bruker biblioteket.
Jeg er en gjenleser, og jeg liker ikke innbundne bøker.
Jeg kjøper alt jeg leser og foretrekker derfor paperbacks av prishensyn, men jeg er også paperbackfan fordi paperbacks er lette, føyelige og sjarmerende. De får lodne hjørner og bretter i omslaget, ryggen blir slitt og blekner og får grå striper, jeg mister dem i badekaret og må tørke dem med hårtørker, så de sveller opp liksom gravide med badevann og fine setninger, så må jeg presse dem som blomster inn i bokhyllen. Jeg stabler dem dobbelt dypt og oppå hverandre, kjøper dem hele tiden, leser dem på toget, stapper dem nedi sekker, har dem med på telttur og i båten — bretter sider og tegner hjerter i margen.
Jeg er virkelig ingen naturlig samler. Jeg er en ustrukturert type som ikke gidder å kartotekføre noe som helst. Hver gang jeg rydder inn og ut av bokhyllene for å vaske eller finne en bok jeg vet jeg har som bare virker å være forsvunnet gjør jeg et halvhjertet forsøk på ikke en gang å alfabetisere, men å dele inn etter forfatter, i alle fall, og det varer aldri spesielt lenge.
Jeg skal ikke ha dem for å ha dem. Jeg skal ha dem for å lese dem.
Noen ganger stusser jeg selv over dette. Det finnes så mange bøker, og det er så utrolig mange av dem jeg aldri kommer til å få lest — hvorfor kaste bort tid på å lese om igjen? Jeg har lest Terry Pratchetts Hogfather mer enn tyve ganger. Det er mange timer med HO. HO. HO.
Det finnes mange grunner til å lese noe om igjen, tror jeg.
Hva Hogfather angår er det trøst. Den gir meg troen på noe, på at det finnes noe i oss og alt som lever som er verdt noe. Denne, og enkelte andre bøker, leser jeg nesten bare når verden føles tapt for meg, og de fikser ingenting, men gir meg styrke til å fikse selv.
Andre bøker, spesielt omfattende og komplekse verker, leser jeg om igjen fordi jeg merker min egen modning. Man blir faktisk både lurere og klokere av å ha vært lengre på jorden, i det minste blir jeg det, og det er så mye man går glipp av bare fordi man er ung eller utålmodig eller aldri har sett QI eller lest Dubliners. Jeg ønsker meg dypere inn i en verden som gradvis avsløres for meg.
Det er også slik at det står bøker i min bokhylle jeg aldri har fullført. De blir stadig færre. Bøker er som musikk og film og kaffe og sex: Man må være både helt klar for dem og i det rette humøret. Noen ganger det bedre å vente.
Jeg elsker bøkene mine. Hvis det brenner i leiligheten vår brenner de ned med den. Ikke et skritt skal jeg ta for å få med meg noen i favnen i flukten.
14/02 2008 klokken 14:00
Jeg har fortsatt igjen å finne en bok jeg kan lese mer enn to ganger.
15/02 2008 klokken 13:24
Men altså, når man ser på de utenforliggende… HÆ! HVA DA IKKE LESE MER ENN EN GANG! Makan.
17/02 2008 klokken 13:06
Emelie: Jeg har ikke sett noen statistikk på hvor mange av oss (“oss” kan her forstås som “alle som leser bøker”) som leser bøker om igjen, men jeg ville vel gjette på at du tilhører det store flertall (de som leser bøker stort sett bare en gang). Jeg vet ikke hva dette betyr, men sånn instinktivt mener jeg vel at man går glipp av mangt og meget ved å lese en tekst kun en gang.
Arepare: Du og jeg har vel såvidt jeg vet en ganske likedan litterær konsumpsjon, selv om vi kanskje ikke alltid henger rundt i de samme genrene. Klart man skal lese ting flere ganger. Man hører da vel ikke på sanger bare en gang, for eksempel. Med mindre de er dårlige, selvfølgelig.
18/02 2008 klokken 21:01
Godt sagt! En ustrukturert men velbrukt bokhylle er noe av det mest inspirerende som finnes.