Det er mennesker som annekterer bokstavene våre, legger beslag på alfabetet, A for Anja, C for Charlie, D for den og den og den. Det er mennesker som nynner i vei mens favorittsangene våre spilles, vever seg inn i dem med stemmene og hendene og luktene sine, det er mennesker som stjeler hele ord og gjør dem til sine egne, det er mennesker som okkuperer øyeblikkene de ikke er i men kunne ha vært i, det er mennesker som, som ånder eller demoner eller agentene i matrixfilmene, trår inn i andres kropper på gatehjørner eller t-banen eller hastende forbi utenfor stuevinduet. Mistede nøkler og nye telefonnumre og andre trapper og kafeer og tre epostadresser og mange frisyrer etter henger de igjen.

Don’t bother saying you’re sorry
Why don’t you come in
Smoke all my cigarettes again
Every time I get no further
How long has it been?
Come on in now, wipe your feet on my dreams
You take up my time
Like some cheap magazine
When I could have been learning something
Oh well, you know what I mean, oh
I’ve done this before
And I will do it again
Come on and kill me baby
While you smile like a friend
Oh and I’ll come running
Just to do it again
You are the last drink I never should have drunk
You are the body hidden in the trunk
You are the habit I can’t seem to kick
You are my secrets on the front page every week
You are the car I never should have bought
You are the dream I never should have caught
You are the cut that makes me hide my face
You are the party that makes me feel my age
Like a car crash I can see but I just can’t avoid
Like a plane I’ve been told I never should board
Like a film that’s so bad but I’ve got to stay till the end
Let me tell you now: it’s lucky for you that we’re friends.