Og jeg er nede for telling, grisebanket av voksenlivet — jeg ønsker meg et skjema jeg kan fylle ut, med avkrysningsbokser og undertegn her — har du fått nok nå? Ja. Jeg vil søke permisjon fra dette ansvaret for meg selv og mitt blåmerkeliv, trekke meg tilbake til et sted hvor noen legger i peisen og lister seg på stille sokkeføtter ut igjen fordi jeg trenger hvile, jeg trenger fred, jeg trenger å komme til hektene. Jeg vil møte opp på et stusslig innredet offentlig kontor og forklare en bekymret mann med høyhalset genser og rufsete hår at jeg ikke orker mer, jeg er redd og får ikke sove om nettene, jeg finner ingen luft å puste og brystet mitt verker mørbanket. Og han skal lene seg forover og se alvorlig på meg, løfte hånden fra tastaturet sitt og trekke meg inn i en kjølig og flommende ro. Legge igjen et uleselig navnetrekk nederst på søknaden, fylle inn et saksnummer og sende meg avgårde, ikke for å begynne på nytt og ikke for å gi meg for godt, men for å være borte så jeg kan komme igjen.