Naboene krangler.
Det er så jævlig slutt mellom oss. Raske skritt knaser over det sammensunkne snødekket.
De krangler i hagen. Hunden er med dem ut og klynker forvirret, bjeffer dempet, kanskje i det den ene tar et skritt mot den andre, den som har fjernet seg.
Ja, det er det faktisk. Porten slamrer og de letteste skrittene løper avgårde. Så tyngre skritt etter, og den stakkars hunden blir stående i hagen og sender det bekymrede musepipet tikkende som en klokke med dårlig batteri ut til de illsinte og lavmælte menneskene oppe på gangveien. Klynk. Klynk. Lang pause. Klynk.

Jeg vet ikke hvordan dette ser ut. Om hunden titter over porten eller sitter innunder taket og ser etter de som har gått uten å se dem. Om det er stjerneklart.

De har ikke et godt ord for hverandre, ikke et øyeblikks adrenalinstans. Slipp meg. Slipp meg!
Han slipper nok ikke. Au, et indignert og fresende au, noen blir holdt litt hardere i enn de er vant til — det er ingen som har vondt eller slår eller dytter.

Jeg går et annet sted for å la dem krangle i fred. Jeg hører fremdeles hunden, den tusler frem og tilbake i hagen.
En stund senere smeller det i døren ved siden av vår og noen forsvinner opp trappen. For å sove et annet sted eller for å gå en lang tur eller for aldri å skulle bo her igjen.

God natt, Oslo.

Tags: Gamle Oslo, hunder, krangling, liv