Jeg liker å se på bilder av andres liv.
Jeg er ikke så begeistret for EFIT-fenomenet, hvor det er mange bilder av brødskiver og pc-skjermer — men jeg liker for eksempel Fr. Martinsens bord veldig godt. (Og jeg tror nok EFIT kunne hatt mer for seg om det var mindre slavisk — det slaviske gir det både et mekanisk og tilfeldig preg: Ingen lykketreff, men svar på en oppgave — busstabeller og brunost hele veien til bunnen.
Jeg liker egentlig bare de små tingene når de illustrerer de store, tror jeg.
Et eksempel på dette så Maren og jeg på Stenersen i fjor, da vi gikk for å se Photo Finnish-utstillingen. Der var det veldig mye som ikke imponerte oss noe særlig — men også en serie fotografier som viste helt banale ting, som utsikten fra fotografens vindu, med påskriblede fakta: “Sånn så det ut her da krigen i Irak startet” eller noe lignende. Jeg husker dessverre ikke fotografens navn, men det traff meg veldig, og fikk meg til å tenke lenge på alt det som skjer med noen mens de fleste gjør noe helt annet, sover eller sukker over en grå dag.)

Jeg liker å ta bilder selv også, og har mange kameraer uten å ha et veldig utviklet eller velsignet øye for øyeblikket eller komposisjon. Jeg tar fotografering alvorlig, men forventer ikke å bli tatt alvorlig når jeg fotograferer. Jeg er entusiast, men ikke spesielt hardcore.
Det jeg ser etter i fotografier er en vellykket formidling av hvordan noe føles.

Dette overlapper litt med musikksmak, når jeg tenker etter.
Jeg liker ikke flinkiser, fordi de er fokusert på prestasjon og teknikk, mens jeg er mer opptatt av hva som forsøkes formidles og hvorvidt dette i det hele tatt kan oppfattes.
Jeg kan selvfølgelig like både farger og motiv i et fotografi som ikke formidler noe som helst utover her er en fin blomst, men jeg kan ikke bli grepet av det med mindre det foregår noe spesielt med komposisjonen.

Det spiller ingen rolle hva slags kamera du har — det viktigste befinner seg uansett i hodet til den som holder i kameraet.
(En tilståelse før jeg går videre: I forhold til mitt nivå har jeg et veldig dyrt kamera, som jeg utvilsomt anser som mitt beste kjøp noensinne og er veldig glad i. Jeg er dog klar over at jeg ikke tar bedre bilder med dette dyre kameraet, og den egenskapen jeg setter mest pris på er at kameraet er fantastisk godt å holde i.)

Det er mange som spør fotografer de beundrer om kameramodell. Av og til irriterer det meg. Jeg synes det kan være interessant selv, hvis fotografiet det er snakk om har spesielt duse eller intense farger eller slike ting og dette ikke er justert i et redigeringsverktøy etter at bildet ble lastet over på pc, men jeg blir nesten litt fornærmet på fotografens vegne om det mases for mye om tech-specs: Det er i fotografens møte med verden bildet har oppstått — kameraet er bare en dings.

Når jeg likevel nevner at Mike Brodie tok en masse, aldeles fantastiske bilder med polaroidkamera og nasket film, så går jeg muligens i min egen felle selv om jeg forsøker å illustrere at det virkelig er fotografen alt kommer an på.
Nå skyter han 35mm i stedet for polaroid, men det er vanskelig å se på annet enn format hva som er polaroid og hva som er 35mm.

Her er et intervju med Brodie fra 2006 og her er et selvportrett.
Dette er en diptych jeg liker spesielt godt.