Jeg kan ikke lenger huske en tid da jeg ikke forsto hva døden var og innebar.
Jeg tror det er lenge siden.

Det finnes tradisjoner jeg ikke har noe imot.
Jeg synes kirkegårder er fine, og tenner lys ved de gravene jeg kan besøke.
Jeg synes nyttårsaften er en fin kveld, jeg liker fyrverkeriet: Blås de onde åndene ut i rommet — få dem bort. Jeg er ateist, men jeg er ikke idiot. La det smelle og regne lys og lukte krutt — første nyttårsdagen går jeg med hendene i lommene og snuser på luften, og det lukter bare slik når tiden har hatt bursdag igjen.
Det finnes banale aspekter ved nyttårskveldens fyrverkerimani jeg gjerne diskuterer når som helst ellers, men viklet inn i et trøstende teppe av rakettduft finner jeg mening i eksplosjonene.
Jeg tror ikke jeg tenker på det som en feiring eller en fest. Det er mer en begravelse. En pustepause, et komma, før vi haster videre uten noe vi alltid hadde før.

Jeg har alltid visst at døden er endelig.
I livet er det mange ting jeg ikke har forstått med hele meg, men dette har jeg aldri måttet spekulere så mye over. Delvis fordi folk nær meg har vært hensynsfulle nok til å dø med jevne mellomrom slik at jeg aldri skulle glemme at vi er midlertidige og skal forsvinne. Delvis fordi jeg ble behandlet respektfullt som barn og fikk svar på det jeg spurte om. Mest fordi jeg har et slikt vesen:
Jeg er her nå. Jeg har begrenset tro på både før og etter. Det er nå som finnes.

I februar døde bestemor.

Jeg kjente henne ikke så godt, selv om hun hadde stor innvirkning på hvem jeg ble og hvem jeg er. Slikt kommer de til å si om meg også, når jeg er borte. Jeg tror ikke jeg er enklere å komme nær, selv om vi ellers kanskje ikke ligner så veldig. Hun var en kompleks og vanskelig kvinne som angret på mye. I store deler av mitt voksne liv var vi ikke på talefot.
Da hun døde hadde hun mildnet betraktelig og jeg besøkte henne seks uker før. Hun trodde det kom til å gå bra med meg, og det tror jeg også.
Det gikk bra med henne.

Jeg savner henne veldig, og kan huske så mye — jeg hører stemmen hennes slik den var da hun svarte i telefonen og kjenner smaken av brødskiver med ost og agurk i munnen på de merkeligste tidspunkt. Ansiktet hennes står så klart for meg.

2007 var ofte trist og slitsomt. Jeg mistet mye, og det var andre ting jeg aldri fikk. Det regnet hele sommeren og feriene var korte. Men presens er en evighetsmaskin og året var allikevel fint.

Godt nytt år til deg.

Tags: 2007, bestemor, døden, fyrverkeri, liv, minner, nyttår, presens