Det er enkelte filmer, plater, bøker og kunstverk som gjør folk mer kranglete enn gjennomsnittlig. Jeg vet ikke om jeg egentlig stiller meg bak idéen om at dette gjør dem viktige, men det gjør dem vel helt utvilsomt interessante.

Jeg virker å ha en tendens til å hisse meg voldsomt opp over spanskspråklige filmer. Jeg kranglet med folk om Y tu mamá también i mange år (cirka fra 2001 til 2004). Nå føler jeg meg ferdig med den og kan finne på å si at jeg ikke har sett den for å unngå den samme, gamle krangelen. (Det har jeg selvfølgelig, og om jeg hadde likt den hadde jeg vel neppe nevnt den nå.) Napoleon Dynamite har jeg kranglet ganske mye om og likedan med Me and You and Everyone We Know, og selv om disse ikke er på spansk tror jeg disse også er typiske kranglefilmer.

I går så jeg en film jeg tror jeg kommer til å være blodig uenig med folk om i resten av dette tiåret eller så.
Nettopp for å unngå dette hadde jeg med viten og vilje latt være å se akkurat denne filmen i over et år, men akk nei — skjebnen ville det ikke slik, tror jeg, for jeg er fremdeles så irritert at jeg nesten skjelver og fremdeles merker jeg flukttrangen i fotbladene som i går kveld sendte meg ut på et utall umotiverte turer i leiligheten for å finne sigg og snacks i de kjedelige eller bare pinlige partiene av mesterverket.

Denne filmen ligger faktisk (såvidt) blant de topp femti på IMDBs topp 250. Dette er for meg helt og fullstendig uforståelig.
El laberinto del fauno er min nye hatfilm.

El laberinto del fauno er historien om Ofelia som reiser med sin gravide mor for å bosette seg hos morens nye mann, Ofelias onde stefar, om det gjør opplegget klarere for deg. Ofelia er en stille pike en hårsbredd fra puberteten, hun liker å lese eventyr og barnebøker og søle til skoene sine mens hun glaner umælende på alle som tiltaler henne som et tenkende menneske.
Andre av Ofelias interesser er å søke tilflukt i eventyrfantasier for å beskytte sitt skjøre sinn mot en grusom virkelighet hun, utfra det filmen forteller, faktisk aldri er eksponert for, samt redde betydningsløse og dårlig skisserte fantasiriker fra den sikre undergang.

Filmen veksler mellom to modi: Den brutale virkeligheten helt på slutten av den spanske borgerkrigen, hvor onde offiserer og gode, men helt usigelig tafatte bønder står ansikt til ansikt i kamp, på en måte, og den også ganske brutale fantasiverdenen til den irriterende Ofelia, tidenes definitivt minst motstandsdyktige pikebarn. Det er kanskje ikke så rart, all den tid moren hennes er et skikkelig fe.

Problemet med dette er dog at disse to virkelighetene ikke har noen åpenbar relasjon til hverandre. Det er to parallelle historier uten forbindelse, og begge føles svært forenklede og påklistrede, uten at noen frelse er å finne i sammenvevningen (for den kommer aldri). Det hele er påtagelig meningsløst, selv om det sikkert var kult for Del Toro å få vise frem litt grafisk vold i en slags barnefilmsetting.

Karakterene er svake og unyanserte, timingen er helt på bærtur og gjør det hele verre og hele prosjektet er skjemmet av åpenbar slurving både i manus og utførelse. Hovedpersoner stanser helt opp i ville fluktscener for at de som jakter på dem skal få komme så nær at de er i bildet og en spenning kan bygges opp, pipetter synes når blod skal fremskaffes, det er ikke måte på.
Dette skal liksom være en nytolkning av eventyret, en modernisering av hva-det-nå-var, og høster seksere fra både den ene og den andre, men symbolikken er virkelig alt annet enn subtil og plottet er tomt og poengløst. Det er jo langt fra en nytolkning — det er kjente og velbrukte eventyrklisjéer slengt i en gryte med en slags bisarr spansk Schindlers Liste, hvorpå Del Toro har rørt godt og sagt seg fornøyd med resultatet.

Moralen, for de som klarte å gå glipp av den, er at verden er jævlig, så du kan like godt gi opp og høre på stemmene i hodet ditt. Og husk å konsekvent se litt til siden for feene. På forhånd takk.

Tags: El laberinto del fauno, eventyr, film, krangling