Min tålmodighet med rutineoppgaver er heller liten. Jeg er generelt ikke spesielt glad i rutiner og tradisjoner (selv om det selvfølgelig finnes unntak) og blir krakilsk og lite beregnelig når slike nødvendigvis må utføres, selv om det ikke er jeg som utfører dem. Jeg kan for eksempel bli helt grønnøyet av irritasjon når jeg hører støvsugeren. Dette bunner selvfølgelig ikke i at jeg tenker at jeg burde støvsuge fordi jeg gjør det så mye bedre (jeg vet faktisk ikke hvordan man slår på vår nåværende støvsuger, for jeg har aldri brukt den), men i at jeg av en eller annen årsak føler at støvsuging akkurat da ikke bør forekomme i det hele tatt.
Selv om jeg strengt talt ikke driver med noe som helst.

Det gjør meg litt gretten å sette inn i oppvaskmaskinen og helt hinsides sur å ta ut av den. Ved en minneverdig anledning byttet jeg faktisk til meg vasking av bad heller enn å ta ut av oppvaskmaskinen.
Jeg er den som heller vasker doen enn å sette tallerkner pent inn i skapet. Jeg måker heller snø enn å vaske gulv. Jeg deltar gjerne i måking av taket på hytta, for eksempel, hvis dette betyr at jeg er fritatt det utrolig raserifremkallende oppvask-ritualet.

Før var jeg ganske glad i å lage mat, men etter tretten år ute av barndomshjemmet må jeg si glansen er slitt av fenomenet og de siste fem eller så har jeg vært en relativt irritabel kjøkkenskriver.

Misforstå meg rett: Jeg får til alle disse tingene og gjør dem ganske jevnlig (unntatt gulvvask og støvsuging, som jeg faktisk aldri gjør), og selvfølgelig gjør jeg alt helt frivillig og vil gjøre dem (for jeg vil jo gjerne spise, jeg som alle andre) og ser at de også er mitt ansvar bla bla bla.
Men jeg er ikke den som organiserer hjemmets oppholdelse og renholdelse, og godt er det — dette er overlatt til den som har tålmodighet med slikt, mens jeg inntar en mer tradisjonell maskulin rolle (spiller Playstation og kjøper blomster sporadisk, samt bemerker at det lukter godt når det egentlig bare lukter såpe).

Min innstilling til alt det som må gjøres her i livet er at en får gjøre det en synes er viktig selv og la alt annet fare. Derfor er jeg raskt på plass med Visakort og et smil når mannen mangler jeans han kan vandre rundt og være dekorativ i, når kaffekvernen går i stykker klarer jeg på rekordtid å levere den til gjenvinning og skaffe ny, og hvis det mangler ventil på soverommet på hytta klarer jeg både å kjøpe inn og montere en slik.
Vi er alle drevet av nødvendighet, og å ha rene gulv sorterer ikke under nødvendig for meg, derfor får noen andre ta seg av det.

Dette er min Tante Sofie-hangup. Om alle bare klarte å forstå dette ville livet vært utrolig mye enklere.

Alle må ha næring.
Dette eksisterer foreløpig ikke i hendig pilleform. Derfor må måltider planlegges, handles inn til og tilberedes. Dessverre.

Jeg skal ikke på noen måte skryte på meg at vi spiser varm mat hver dag. Så interesserte er vi vel ganske enkelt ikke. Vi kan godt finne på å spise knekkebrød med ost til middag. Ciabatta med mozarella, tomater og olivenolje er alltid suksess i vårt ringe hjem. Vi har ikke spisebord og forsyner oss selv på kjøkkenet før vi strør oss utover i sittemøblene med tallerkner i fanget.

Om sommeren griller vi mye.

Så når spørsmålet stilles — hva skal vi ha til middag i dag? — himles det med to par øyne og stemningen i vår lille leilighet forsures påtagelig. Så også i dag.

Tags: husarbeid, liv, mat, matlagning, nødvendighet