Da jeg var liten bodde onkelen min hos oss.

Jeg hoppet opp i sengen hans tidlig om morgenen, i helgene spiste vi potetgull sammen. Er slikt uhørt i dag? Spiser ikke små barn potetgull mer? Jeg gjorde i alle fall det, vi delte en pose i helgene, satt i sengen hans og så på film og spiste potetgull med salt og pepper. Han i underbukse og briller, jeg i røde gummistøvler og skinnlue.

Han hadde en liten, gul bil som holdt på å falle fra hverandre av rust.

Vi flyttet og onkel ble. Han kom på besøk og sovnet i badekaret. Vi spiste potetgull. Han lånte meg med seg for teaterbesøk og jeg sovnet i den gule bilens baksete mens gatelysene seigt blinket forbi høyt der oppe i bakvinduet. Svosj, svosj, svosj — akkurat som nordlyset føltes det som om de laget lyd selv om ingen lyslyd var å høre.

Vi så Jungelboken og sang med.

Han giftet seg. Jeg ble voksen. Vi forflyttet oss hit og dit, glemte fødselsdager og dukket plutselig opp igjen. I går kveld satt vi i hans stue og gjettet på hva vi hørte. Scritti Politti, sa jeg, og det var det selvfølgelig. Fornøyd ble cd-coveret fremvist av den beduggede quizmasteren, og noen sa det er tydelig hvem som er i slekt her.

Etterpå så vi Jungelboken og snakket om fjellstøvler, dagstursekker og taxikarma. (Jeg har aldri stått i taxikø.)

Jeg er klar for neste år. Bring it on, bitch.

Tags: familie, Jungelboken, liv, video