Jeg synes David Sedaris er veldig morsom.
En av grunnene til at han er veldig morsom er at historiene hans ofte er kun en hårsbredd fra å være ekstremt triste. De reddes av et tonefall, en kommaplassering, en rytme og diverse slengbemerkninger.

Noen ganger er de bare morsomme helt til de er fullstendig bunnløst triste.

(Sist jeg skrev om det tristeste var det en parakitt involvert, og forfatteren var Douglas Coupland. Homofile menn som skriver om snakkende fugler er åpenbart noe av det sørgeligste jeg kan tenke meg. Eller muligens er det de snakkende fuglene som trekker i tåretrådene mine med de små, finslepne nebbene sine. Snakkende fugler er uendelig rørende.)