Jeg liker kunst. Jeg synes kunst er viktig. Og jeg ler meg aldeles fillete av den.

Utenfor Museet for Samtidskunst sitter Lill og jeg og røyker etter en anstrengende torsdags aften på nevnte museum.
Mennesker på kanefart klipp-klopper seg forbi i kjerrer på hjul. Vi er enige om at dette er irriterende. Barn og voksne sitter i kjerrene og de stakkars hestene trekker dem forbi Bankplassen. Det er ikke et snøfnugg å skue, og i Kongens Gate er det ikke juledekorasjene som er mest fremtredende, kan du si.
Vi ler og fantaserer om alternative Meningsfylte Gaver.

Etterpå snakker vi om museumskuratorer — vi har nettopp møtt et av de tilsynelatende minst humørfylte menneskene i hele verden, på vei inn og på vei ut. Og dette virker å være en kvalitet mange museums- og galleriansatte innehar: Et veldig alvor.
Ikke alle, men mange, altså.
De skuler på meg, for jeg ler. Høyt.

På Nasjonalmuseet går til og med den innleide sikkerhetsvakten rundt med hendene hvilende bak ryggen, på myke såler, han lener seg forover med en andektig mine og studerer kunstverkene han sikkert har sett hver ettermiddag i en måned nå.
En tribal-tattis stikker såvidt opp av den blågrå skjorten og han har en litt kul frisyre. Han har sikkert en iPod full av Justicelåter på pauserommet, Nudiejeans ventende i skapet hjemme og en kjæreste som heter Veronica og er veldig opptatt av interiør.
Han spiller museumsspillet, og det er kanskje en del av jobben hans, men jeg skulle ønske han lo av Børre Larsens sykkelstøvsugerhester — for de er jo morsomme.

Jeg ler av det meste.
Jeg blir helt avsindig fnisete av det bittelille kunstverket Dollar og er nesten helt ubegrenset underholdt av PacMan-installasjonen som later som den ikke er PacMan.

Jeg vil jo se denne kunsten — jeg vil jo forholde meg til den. Jeg vil ikke møte opp for å legge fine, små tankeblomster på omstendelig dekorerte graver, jeg er ikke der for å vise min respekt.

Tags: alvor, Børre Larsen, kunst, latter, liv, museum, venner