Dette er jo så klisjéfylt, men det er mye tankevirksomhet på gang her på planeten min, jeg blinker som en satellitt, er en drabant i kretsløp på fortauene og ombord i togene, drives fremover i en bane jeg forsøker å forstå og klarer ikke la bena hvile — jeg flyr i små og trange flykabiner selv om jeg er både klaustrofobisk og har høydeskrekk, venter meg rolig og taust gjennom flyplasser og bussterminaler, smiler skjevt i togkaos, snakker bare om det som synes på overflaten.
Klokken kvart over midnatt i kveld er det tretti år siden jeg ble født, her i denne byen hvor jeg også bor nå. Det er vel lite modent av meg å være ganske satt ut av dette, men så får være. Jeg er fornøyd med å være her, men jeg skjønner ikke så mye av landskapet. Det er det vanlige syndromet: Jeg tenker på hva jeg selv assosierer med trettiåringer, og får ingenting til å rime med den jeg er.
På flyet til Stockholm dumper en mann med allværsjakke ned i setet ved siden av meg, omtrent midt i flyet, ved vinduet på den korte raden. Vi sier hei, men jeg har bok og øreklokker som lekker Beirut — iPoden ligger i fanget mitt klar til å slås av ved take-off og så på igjen, frem til vi har startet innflygningen til Arlanda.
Han bryter seg ut av den blå og sorte jakken, arrangerer bena med en viss vanskelighet i det trange, lille rommet han er tildelt, stikker joggeskoføtter ut i midtgangen av nødvendighet. Trekker sikkerhetsbrosjyrer og inflight-magasiner opp av lommen i seteryggen nesen hans nesten kolliderer med. Blar, legger tilbake. Vender og snur, stapper ned igjen.
Han kjeder seg. Han har ikke selskap. Han trekker i den ene Beirutspillende øreklokken min, som han i Finn-reklamen, bare at han ikke slipper den tilbake med et popp. Han holder i den og snakker til meg. Han er et sosialt vesen, han vil samtale.
Jeg er et utrolig reservert menneske. Dette er en massiv overtredelse av mitt personlige rom. Jeg har ingen spesielt ekspansiv intimgrense, plages ikke av å ha folk like ved siden av i trange seter på busser, tog eller fly, dør ikke av måtte skvises inn som sist ankomne på personalmøter, står pent i kø selv når det kunne vært vanskelig å puste — jeg tar liten plass og noen ganger er det en fordel.
Men dette er ikke passivt. Denne løftingen på noe som er mitt er aktiv og oppsøkende. Hei på deg. Jeg er ikke noen man uten invitasjon skal eksplisitt ta i eller på, man må ikke endre på miljøet jeg har skapt meg akkurat der jeg er. Jeg blir irritert og engstelig og stresset.
Jeg vil ikke prate. Jeg vil lese Johan Harstad-romanen jeg ikke klarer å leve meg inn i og høre på Beirut. Jeg er dog høflig, fordi man aldri vet og dette er, så vidt jeg kan avgjøre, den beste grunnen til å være høflig og forekommende: Livet er vanskelig og man vet aldri hva som skjer i andres.
Kanskje noe skjer for Allværsjakke som jeg ikke kan se fra der jeg sitter og ser på ham. Kanskje kjæresten har gått fra ham, rømt til Stockholm, kanskje han leter etter henne og barna, kanskje moren er død eller han har mistet jobben eller noen han har ligget med har sagt noe stygt til ham som han synes det er vanskelig å leve med. Kanskje han vil snakke fordi han vil være vanlig og fremmede, tilfeldige mennesker gjør alle vanlige: De vet ingenting.
Så jeg føyser bort hånden hans, trykker pause og trekker klokkene ned rundt halsen.
(Forstå det slik: Jeg forventer ingen spesielt spennende samtale, men om han vil si noen ord om været og Sverige og flyplasser og få et nikk og et smil i retur, så er dette det minste jeg kan gjøre for noe menneske.)
Har du farget håret? spør Allværsjakke.
Dette spørsmålet får jeg omtrent ti-tolv ganger i løpet av en vanlig uke. Og det er greit: De aller fleste som spør er mellom to og ti år gamle, og er fremdeles lærlinger i hverdagslivet. De går slett ikke av veien for at hår kan være magisk eller at en og annen sjel muligens kan være født med brannbilrøde lokker innkodet i genene.
Etter et barns spørsmål om den uvanlige hårfargen følger vanligvis en utredning om fargeprosessen og grunnene til denne (neste spørsmål er alltid hvorfor det?) og så snakker man om noe annet, som for eksempel julekalendre eller hvor rart det egentlig er med støvler.
Når voksne mennesker spør blir jeg helt sort av irritasjon bak øynene.
Jeg har i spesielt løsslupne øyeblikk svart både det ene og det andre (hva mener du? eller nei, det er bare lyset eller det er litt sårt, jeg vil ikke snakke om det), men all den tid jeg ikke er spesielt løssluppen, svarer jeg nesten alltid bare ja og snur meg bort.
For ja, for faen, jeg har farget håret. Hva tror du? Jeg ble ikke født sånn. Det finnes ikke mye brannbilrødt i mine gener, og neppe i noen andres heller, og som vel bevandret på jordkloden burde du ærlig talt forstå dette helt av deg selv, og det tror jeg da også du gjør, men du bruker dette fullstendig idiotiske spørsmålet som dør til samtale, og vet du hva, idiotspørsmål er svingdører du setter deg fast i og de leder bare rundt og rundt og så ut igjen.
Snakk heller om været. Jeg spør da ikke deg om du har spist deg så tykk, for eksempel, eller om allværsjakken var en gave eller om du virkelig har så dårlig smak.
Hvorfor det? spør Allværsjakke.
Men vil han egentlig vite det?
Her skal jeg snu helt rundt. De aller fleste som spør vil faktisk ikke bare gi uttrykk for sine synspunkter vedrørende farging av hår i unaturlige kulører, de aller fleste vil vite hva det er jeg synes er fint med det, og er villig til å akseptere dette helt.
Problemet er at det er for personlig, jeg kan ikke svare på det. Vanligvis sier jeg at jeg liker farger og føler at det passer meg, og det er helt sant.
Jeg får aldri motstand på mitt sanne, men intetsigende svar. Men du kan jo ha det sånn, du passer jo så godt til det, sier de fleste, og de som tør å spørre og vente på svaret er som regel folk som kjenner meg i alle fall litt.
På jobb og ellers får jeg lov til å ha rart hår. Min konservative kjæreste savnet det rare håret da jeg fikk et røkk av trettiårsforventninger og farget det akkurat så musebrunt som det egentlig er. Da han kom hjem fra jobb og så de røde fjonene sette flekker på det hvite stoltrekket så jeg lettelsen lyse i øynene hans.
Som om han hadde savnet meg.
Her er litt av svaret, og jeg kommer ikke til å gjenta det:
Jeg savner meg selv når jeg ser meg i speilet og har brunt hår. Jeg blir trist og lei og det blir et ork å puste eller blunke eller holde munnen lukket.
Når jeg ser de små, selvlysende hårene jeg legger igjen på putetrekk og laken og boksider og seter på toget og stoler jeg har sittet i, ser jeg mine egne spor gjennom verden. Her har jeg vært. Her er jeg. Slik er jeg. Sånn kjenner du meg igjen, sånn kan du vite at det var meg, og at jeg var der og mente det jeg sa og lo fordi jeg var glad.
Alt det du ser er virkelig. Om jeg ikke sier så mye, kanskje ingenting i det hele tatt, så er det der likevel, og kommer ikke til å gå bort. Jeg tusler bortover fortauet til t-banen med min egen lille verden forankret til ryggraden min så andre må tråkke rundt den, ut i gresskanten.
Resten må du bare skjønne selv, og det gjør visst de fleste.
Til Allværsjakke sier jeg bare at jeg hadde lyst, liksom. Han snakker til meg hele veien til Stockholm. Vi lander og mobiltelefonen min ringer heldigvis rett ut av gaten, bagasjen min er den første på båndet, og jeg rekker flybussen i møkkaværet og ingen snakker til meg igjen før jeg har snakket til dem først.
I morgen blir jeg tretti. Familiens medisinske historikk tilsier at jeg er omtrent halvveis.
Det har vært nydelig så langt.
01/12 2007 klokken 18:00
Gode observasjonar og fin lesning.
02/12 2007 klokken 01:57
Jeg koste meg med posten din.
Og jeg har også hatt brannbilrødt hår ^.^