Jeg gleder meg til About A Son, en annerledes dokumentarfilm om Kurt Cobain.
Filmen består av intervjuer Michael Azerrad (forfatteren av den grusomt dårlige Nirvana-bioen Come as You Are og den veldig mye bedre Our Band Could Be Your Life) gjorde med Cobain — kun lyd, lagt over bilder. Ingen Nirvana-musikk. Ingen home video.

En meditasjon. En installasjon. Jeg liker idéen og er klar til å tilgi skuffelsen som muligens vil følge.

Jeg ble født på tampen av 1977, året da Elvis døde og The Clash albumdebuterte. Jeg er et barn av den kalde krigen, jeg husker Tsjernobyl, det ville være latterlig om Kurt Cobain ikke var en del av min kulturelle oppvekst.

Min mor lar denne plakaten henge, så vel som plakaten min fem år yngre søster skaffet lenge etter at Cobain begikk selvmord — hun husker gitarfeedbacken som skrek gjennom huset fra våre respektive stereoanlegg i våre respektive pikerom, hun levde med Nirvana gjennom to nittitallspuberteter, pappa gikk på forespørsel fra meg med Nirvana-trøye da jeg fikk vitnemålet mitt i 1993.

Mamma og pappa eier til sammen en hel stuevegg av LP-er. De sponset meg med først LP-er, så kassetter, så CD-er, konsertbilletter, erstatninger for sprengte høyttalere, hvert eneste jævla svinedyre BEAT i mange år, frem til jeg var over konfirmasjonsalder og rimeligvis var forventet å bekoste noe av eget forbruk selv.
De oppmuntret kjærlighet til musikk, var ikke redd for fingermerker på Beatles-vinylene sine, lot meg låne bort Doors- og Stones-album de ømt hadde samlet og kjøpt plastlommer til.

Vi hadde ikke noe spesielt nært og uproblematisk forhold da jeg var i tenårene. Det var like mye dørslamring hos oss som hos andre, kanskje til og med mer, for jeg var en sint person den gangen, og vi var uenige om det meste, men aldri, aldri har jeg følt at de bare ikke forsto meg.

Utrolig mye samhold og følelse av gjensidig forståelse og respekt fostres gjennom kultur. En sammenfallende sensibilitet. Jeg er preget av nittitallet, for ikke bare var jeg ung da, men jeg ble også voksen på nittitallet. De fleste av dem jeg omgås har den samme sensibiliteten.
Det er ikke nødvendigvis slik at vi hadde den samme oppveksten, eller liker den samme musikken og de samme bøkene (selv om dette også ofte er tilfelle) — vi er ikke uniforme resultater av en klisslik ungdom, men jeg vil si at våre tankeprosesser har noen tangeringspunkter som oppsto i et helt spesielt kulturelt klima.
En gang skal jeg skrive en hyllest til nittitallsgutten — de er menn, nå, og alle sammen har to og et halvt barn og jobber i forsikringsselskap, men jeg tror fullt og helt at de er den fineste og høfligste mannsgenerasjonen gjennom tidene, og jeg er lei for at trenden virker å ha snudd.

Den kalde krigen var over. Det var voldsomme mengder håp og idealisme i omløp. Vi var superengasjerte, og enormt personlige i vårt engasjement. Det ble oppfordret til å være personlige, og selv om det sjelden ble uttalt, var troen på en sammenheng i alle ting — ikke en gudstro, men en tillit til at det fantes en slags felles bevissthet som vi alle kunne bidra til — tilstede i alt vi gjorde.
Det fantes en tro på at det meste kunne være OK, som jeg ikke helt finner eller klarer å mobilisere selv, en gang, i dag.

Den gangen i april 1994, for tretten og et halvt år siden, var jeg seksten år gammel og jeg og vennene mine var sikkert ikke sånne unger som du vil at dine unger skal være.
Vi var veldig sjelden på skolen, for eksempel. I stedet drakk vi kaffe på en lokal kafé og bommet røyk av hverandre alt etter hvem som hadde penger. Vi leste, tegnet og spilte CD-er på kaféens lydanlegg — småpratet med personalet og mottok telefoner der. En gang lånte vi lokalet en hel helg og spilte inn kortfilm.
Bestekameraten min og jeg sto og hang ved bussholdeplassen i nærheten da nyheten om Kurts selvmord ble overlevert oss via en musikkinteressert bekjent med like lite klokket tid ved skolepulten. Det var ingen som gråt, men vi snakket ikke sammen eller med noen andre på bussen eller på festen den kvelden, vi bar ølflasker fra sted til sted i en overveldet døs, og først da vi gikk hjem sammen, midt på natten, med hendene i lommene og slitte joggesko og bleke jeans og store gensere, først da var det vi snakket.
Og lurte på hva som egentlig ville skje nå.

Jeg lurer fremdeles.

Tags: About A Son, film, Kurt Cobain, Michael Azerrad, musikk, Nirvana, nittiallet