Menn i store støvler snakker til hverandre med tungekrøllende dsjh-lyder og bærer, bærer, bærer forbi vinduene mine, jeg klapper klokkene om ørene for å stenge dem ute, for det ser så kaldt ut med denne bæringen over det frostgrå gresset og jeg er kald inne med mine lag av håp om kroppen og oransje kaffekopp og lue og skjerf og grå raggsokker kjøpt på militært overskuddslager utenfor Hønefoss, og om jeg ikke hører håndverkerne le og samtale med ord jeg ikke forstår slipper jeg å snu meg for å knytte en stemme til et ansikt.

Jeg komponerer raske varsler om dagens overtredelser til de involverte: Hei, jeg har gått hjem syk og har spist resten av posen med tortilla chips, jeg får ikke termostaten på ovnen i stuen til å virke, husker du hva greia er med den eller. Nei, jeg vet ikke, tror jeg kommer, men kanskje jeg ikke blir så lenge. Nei, jeg har ikke lest Hässelby for jeg kjøper ikke hardbacks, og jeg har Buzz Aldrin i bunken fremdeles, helt, helt nederst og jeg har en slags fobi på gang etter Ambulanse, men han minner meg om Etgar Keret og han tror jeg alltid at jeg liker så godt, så skuffer han meg når jeg leser og det er så mandag.

Dagen er en snuoperasjon. Jeg kommer og jeg går igjen, kjører tog med iPoden på shuffle songs og alle sangene blir filmer mellom ørene og bak øynene, filmer fulle av raske, fine biler, varme gater og stille strender.
På onsdag trodde jeg det var fredag hele dagen — i dag er det fredag og det føles som en tirsdag, omtrent. Jeg har Elliott Smith and The Big Nothing i vesken, The Liar ved siden av hodeputen, og Lydia Davis har fått meg til å nå siste side av Samuel Johnson is Indignant og i stedet for å klappe den sammen og skvise den inn i en av mine breddfulle bokhyller måtte jeg legge den på badegulvet slik at jeg kan plukke den opp hver gang jeg er på do eller i badekaret, åpne den på en vilkårlig side og ha den med meg videre en stund til.